Bare bær, ikke sol

Hvordan er den fineste fredagen av dem alle?

Tips:

Ashes to the Wind

I dag har jeg

hørt det tordne med tre sekunders avstand

blitt så fryktelig våt på føttene

laget pasta med pesto

hørt på soundtracket til  "Chocolat" fem ganger

for siste gang kjent rusen av å ha treningstimen min

tenkt at livet mitt er så altfor uoversiktelig

endelig tatt frem symaskinen igjen og sydd dette vesle skjørtet med lommer og blomsterknapper

Scønberg Erken

Familien vår lever etter Skriften. Vi følger ordet. I 1914 skrev fru Scønberg Erken den sjebnesvangre boka som skulle følge slekta mi gjennom pinsevekkelse, okkupasjon i Narvik og farmors tiår som heimkunnskapslærer. Når bestefaren min døde, lå den i hånda hans på likskuet. Nå står den på øverste hylle, og er redusert til en papirlefse. Og av alle oppskriftene, er fyrstekaka den som vekker mest ærefrykt. Det er noe overdådig og lukseriøst med fyrstekaka. Forresten, når det står "stivpisk eggene", mener Schønberg Erken at de skal piskes med en gaffel i to timer. 

Fyrstekake

Bunn:

125 gr sukker

150 gr smør

250 gr hvetemel

1/2 ts bakepulver

1 eggeplomme

2 ss fløte

Fyll:

300 gr mandler

250 gr melis

5 eggehviter

1/2 ts vaniljesukker

1/2 ts bakepulver

Visp smør og sukker hvitt. Rør inn eggeplomma, fløta, bakepulver og hvetemel. Det blir best om du tar hvetemelet i omganger. Kna deigen. Press 3/4 av deigen ned i en form om ikke er så altfor stort, ca 3 cm opp over kantene også. Resten putter du i kjøleskapet, uten å spise noe av den, for gjør du det kommer du ikke til å ha nok senere. Stivpisk eggehvitene og mal mandlene. Bland alle indgrediensene sammen til en smørje. Dette kan du godt spise av. Hell smørja i formen. Ta deigklumpen din ut av kjøleskapet og kjevl den ut. Bruk et bakehjul og kutt deigen i strimler. Dander dem i et rutemønster. Tilsist legger du en lang remse langs kanten av formen. Skal stå på nederste rille i 45 minutter på 175 grader. 

Hode, skulder, kne og tå

Jeg kommer aldri utvilt tilbake fra en ferie. Jeg kommer med tre dager fyllesjuke fra Roskilde eller en ødelagt kropp fra Hardangervidda. Har du ikke gått på fjellet ni timer i strekk, vet du ikke hva jeg snakker om. Hvordan man kan våkne med vondt i hver eneste sene. Hvordan man snubler seg fremover mot neste bakkekam, som bare skjuler enda en ny bakkekam. Og samtidig hvor fantastisk det er når man endelig får et glass vin og en dusj. Og når det eneste som finnes i denne verden er vinden, fjellet og ens egen pust. I dag våknet jeg utslitt med vondt i hode, skulder, kne og tå. Jeg kommer alltid utslitt tilbake fra ferie. 

As you lay to die beside me

Jeg har ikke pyntet meg på mange uker. Treningsklær eller converse og kjole. Og da var det så fantastisk å sykle til sentrum slik. I blant elsker jeg følelsen av å skille meg ut. I blant er det beste jeg vet blikk på bussen. I blant er det beste jeg vet å skape en iøyefallende karakter ut av tøy. Denne kjolen byttet jeg til meg i en butikk på Roskilde. Ett stykk konfirmajsonskjole forsvant, ett stykk jeg-er-bare-søt-og-nusslig-kjole på plass. Nå blir jeg forresten borte en tid. 

Om krig og fred og kjønn og sånn

Det er veldig vanskelig for meg å åpent kalle meg feminist. For det første er det fordi det virker som det er en allmenn mening at feminisme er noe foreldet, en ideologi som ikke har noen betydning i dagens samfunn. For det andre er det fordi de aller fleste guttene jeg kjenner ikke takler å bli konfrontert med kjønnslige argumenter og det klare standpunktet det til syvende og sist er å erklære seg feminist.

Det er paradoksalt at en ideologi som har som grunnverdi at alle skal ha like muligheter og rettigheter uansett kjønn, så sterkt definerer kjønnene, og setter kvinna i båden som den undertrykte og mannen som undertrykkeren. For meg selv kan jeg likevel forsvare dette paradokset. For kvinna ER undertrykt. Hun er overrepresentert på alle statistikker over husvold, voldtekt, depresjon og anoreksia. Og selv om dagens samfunnsstruktur er av en annen art, er kulturen vår dannet i en tid hvor kvinner hadde liten innvirkning.

Og det er nettopp i kulturen at jeg opplever undertrykkelsen. Jeg opplever den ved at man tar meg for å være mindre intelligent, at man tar meg for en nazibitch når jeg uttrykker meg på en måte som er naturlig for en mann, men først og fremst opplever jeg det når jeg ser meg i speilet. For selv klarer jeg ikke rive meg løs fra følelsen av at utseendet mitt er et parameter for verdien min. For en gutt er det annerledes. Gutter måles etter karriere og intellekt. De blir deprimerte fordi de mister jobben eller ambisjonene, men ikke fordi de har noen ekstra kilo på magen. Mens kvinna, som først det siste århundre har vist at hun også har et samfunnsnyttig intellekt, hun sitter fast i den gamle forestillingen om at kvinner først og fremst skal være vakre. Så når hun skal bevise sin verdi, sulter hun seg til døde eller fyller puppene med plast.

Vi har ikke likeverd i dag. En mann og en kvinne har ikke en lik verdi på likt grunnlag. Det trengs ending. Det trengs ikke at man tier problemet ihjel ved å gå til en prinisipiell debatt om feminisme som ideologi. Jeg er feminist, og jeg gidder ikke diskutere akkurat det.

Svimmel

Jeg har fått nytt rom. Eller rettere sagt, jeg ble kastet ut av det gamle. Dette rommet bærer preg av å være et lagringsrom. Plastkasser og hvite vegger. Samtidig sover jeg så deilig i et klinisk rent rom. Og dagene blir lettere og lysere. 

På Roskilde Stasjon

Jeg har sett fem filmer på to dager, spist tre ulike kaker, vært på to omvisninger, en kino, gjort husarbeid og pakket tingene mine ned i plastbokser. Det er definitivt ferie. 

Prinsesse Vilikke

Det var engang er prinsesse som satt forlatt i sitt slott, voktet av det trehodede uhyre Jobb, Penger og Framtid. Men på kveldene, mens det trehodede monsteret sov trygt i Morgendagen, listet hun seg ut i sommernatta. Hennes far hadde bare gitt henne en ting her i livet før han vandret til de evige Jobbmarkeder; en stolt ganger han fant i en grøft. Og hun kjente friheten blafre i vinden og under huden på en Tryggsykkel fra 1961. 

På godt og vondt

Jeg har vært på Rosklide. Når folk spør meg, sier jeg at det var gøy, men det er en liten løgn. Det var over tredve grader hver dag. Det var klamme telt, svette rygger, solbrente skuldre og ingen skygge. Det var meningsløst å dusje, ettersom man var svett igjen minuttet etterpå. Det var så varmt at selv Håkan Hellström ble lite attraktiv. 

Likevel. Varme kan jeg leve med. Faktum er at eneste gangen jeg seriøst har vurdert  å bli avholdmenneske, var etter en uke på Roskilde. Det var øl fra tolv, og sprit etter seks. Og når man ikke er fyll, snakker man bare om gårsdagens fyll, og all humor reduseres til anekdoter om alkohol. Vi var femti stykker i en liten teltleir, ingen kjente alle, noen kjente ingen. Og det var ganske varierende typer. Resultatet ble en litt satt, klein stemning. Som teltnaboen min sa: "Et sted man må leke drikkeleker, er stemningen faen meg ikke så altfor god i utgangspunktet". Det var som om folk drakk seg til bedre stemning, drakk fordi man ikke hadde noe bedre å fylle samtaler og tid med. Det er så trist, det er nærmest er uttrykk for at man er sosialt ukapabel. Jeg drikker gjerne når det er sosialt, men jeg nekter å drikke fordi jeg skal bli det. 

Det var forresten fine ting på Roskilde:

1. Å dra inn til Roskilde by og sove i parken og leke i fotoautomaten
2. Å bytte klærne sine i en liten kontainer med andres frabyttede klær
3. Å lese ut "Garps bok" av John Irving
4. Hver eneste konsert (hør her, da)
5. De mange fine menneskene jeg fikk snakket ennå finere med
6. At jeg gråt på konserten til Fleet Foxes og etterpå snakket jeg med vokalisten