En beslutningstager bekjennelser

Jeg er skyldig i daarlig oppdatering. Men alt gaar saa fort. Raskere enn hjemme. Jeg kan ikke fatte at jeg har reist i over en maaned. Plutselig virker det som jeg har saa alt for lite tid. Jeg skriver lister over ting jeg ville gjort om jeg hadde mer tid. Syklet Nord-Thailand paa tvers, reist oestkysten av Malaysia. Jeg tror jeg kunne reist flere aar i Soeroest-Asia uten aa gaa lei.

Naa har jeg vaert litt over to uker i Thailand. Foerst i Soer, brukte tiden paa aa bli brun, lese og sov naermere 14 timer daglig. I Krabi dro vi paa kajaktur i de fantastiske kalkhulene og canyonene. Naturen i soer er utrolig, med oeyer som staar rett opp av vannet og herlige strender. Videre dro jeg og Einar til Koh Pangang for aa moete vaar tyske duo, Anna og Anika. Paa et tidspunkt ble jeg kvalm av strender og hengekoeyer (luksusproblem), og forlot reisefoelget til fordel for Bangkok.

Enhver fornuftig reisende sier de hater Bangkok. Jeg elsker byen. Jeg elsker alt livet, matbodene og trafikken. Ble kun et par netter foer jeg dro til Ayutthaya. Som eneste turist i paa denne innlandsoya dro jeg paa museer og ruiner. Ayhuttaya er et gammelt kongerike med de mest imponerende spor. Bodde paa etet vakker gjestehus, med egen dam med brygge og hengekoeyer og en gammel universitetslaerer som hadde reist over hele verden og vokst opp i teakhuset jeg bodde i. Hun fulgte meg til nattoget til Chiang Mai. I Chiang Mai moette jeg Linn, fra Sverige. Naa er vi sammen i Pai, en liten landsby i nord. Vi skal vaere her i et par dager bare; kjoere rundt aa titte paa jordbruk og fossefall. Det er herlig aa ha selskap, saerlig ettersom Linn liker natur og trekking bedre enn oel.

Det er rart hvordan jeg venner meg til aa reise. Vender meg til skitne klaer og mangel paa dopapir og mygg. Hvordan jeg nyter aa vaere alene, nyter aa bruke dagen paa ingenting. Plutselig har jeg mistet all rastloeshet, all evne til aa ta beslutninger og planlegge. Jeg lever paa impuls og lyst. Og om noen dager krysser jeg grensa til Laos.

Om lengsel og reise

Noen ganger foeler jeg meg som et halvt menneske; som et tomt skall paa evig jakt etter ting som kan gjoere meg fullendt. Derfor forlot jeg Norge. Fordi jeg ville finne de bitene jeg alltid leter etter; men jeg ville finne dem i meg selv. Fordi jeg ville oppnaa en frihet, som jeg aldri vil kjenne hjemme. Jeg foeler meg ikke som et annet menneske her. Jeg lengter hjem, akkurat som jeg lengter etter aa kjenne meg hel, men hva jeg virkelig laerer her nede, er at det i stoerre grad handler om aa forsone seg med lengselen, fremfor aa la den styre. Jeg lengter og har det fint.

Dette er det siste innlegget fra Malaysia. Jeg reiser videre til Krabi, Thailand i morgen tidlig. Den siste uka har jeg befunnet meg paa en oey paa oestkysten. Hvit sand, asurblaatt vann, backpackere og smuglerrom. Jeg sov i en sliten bungalow med rottene som eneste samboere, spiset daarlig mat og paadro meg annengradsforbrenning over hele kroppen (og naa tilsvarende flassing). Jeg tok dykkelappen, og svoemte blant fisker i alle nyanser, en to meter lang skilpadde og haier. Det var isolert og sosialt paa samme tid, og naa langter jeg bare tilbake.

Men paa grunn av pengeproblemer, illeluktende garderobe og behov for thailandsk visum, maatte jeg tilsist forlate saltvann og sand til fordel for eksos og naanbroed her i Georgetown. Jeg har brukt de siste to dagene paa internett og kinomaraton. Jeg reiser sammen med Hakim fra Belgia og Einar fra Moss. Jeg trives jo som kjent best alene, men for oeyeblikket passer et reisefoelge meg helt fint. Da slipper jeg aa tenke saa mye.