Scønberg Erken

Familien vår lever etter Skriften. Vi følger ordet. I 1914 skrev fru Scønberg Erken den sjebnesvangre boka som skulle følge slekta mi gjennom pinsevekkelse, okkupasjon i Narvik og farmors tiår som heimkunnskapslærer. Når bestefaren min døde, lå den i hånda hans på likskuet. Nå står den på øverste hylle, og er redusert til en papirlefse. Og av alle oppskriftene, er fyrstekaka den som vekker mest ærefrykt. Det er noe overdådig og lukseriøst med fyrstekaka. Forresten, når det står "stivpisk eggene", mener Schønberg Erken at de skal piskes med en gaffel i to timer. 

Fyrstekake

Bunn:

125 gr sukker

150 gr smør

250 gr hvetemel

1/2 ts bakepulver

1 eggeplomme

2 ss fløte

Fyll:

300 gr mandler

250 gr melis

5 eggehviter

1/2 ts vaniljesukker

1/2 ts bakepulver

Visp smør og sukker hvitt. Rør inn eggeplomma, fløta, bakepulver og hvetemel. Det blir best om du tar hvetemelet i omganger. Kna deigen. Press 3/4 av deigen ned i en form om ikke er så altfor stort, ca 3 cm opp over kantene også. Resten putter du i kjøleskapet, uten å spise noe av den, for gjør du det kommer du ikke til å ha nok senere. Stivpisk eggehvitene og mal mandlene. Bland alle indgrediensene sammen til en smørje. Dette kan du godt spise av. Hell smørja i formen. Ta deigklumpen din ut av kjøleskapet og kjevl den ut. Bruk et bakehjul og kutt deigen i strimler. Dander dem i et rutemønster. Tilsist legger du en lang remse langs kanten av formen. Skal stå på nederste rille i 45 minutter på 175 grader. 

I natta

Jeg har aldri likt å synge høyt. Eller spille for den saks skyld. Jeg liker å høre på musikken, som er så perfekt i sin form, at enhver etterapning blir middelmådig. Og denne middelmådigheten vil jeg heldt slippe å dele med andre. Men selv liker jeg litt nølingen og det falske draget når jeg synger, fordi det er mitt eget. Og klokka er ett på natta, og jeg er hes og trøtt, men denne sangen må bare ut av hodet mitt. Du kan få høre viss du lover å ikke le. 

Bare meg

Det jeg gleder meg mest til når jeg drar et helt år alene ut i verden, er å være alene. At jeg prioriterer selv, at jeg er dronning av tiden. Jeg kan bruke en dag til å sove uten at verden utenfor skriker på meg. Jeg kan få tid til å kjenne at jeg puster.

I dag satt jeg på kafé alene i tre timer og leste. Og jeg kjente roen i fingertuppene. Ingenting som ventet, ingen jeg måtte ringe og snakke med, ikke den vanlige skjelvingen i hendene. Og jeg tenkte, hvor herlig må det ikke være å bruke hver eneste dag på å bare være til. Og nå er det bare to måneder til livet mitt ikke består av annet.

Jeg leser forresten Norwegian Wood av Haruki Murakami for tiden. Den fengsler meg helt. Den er så trist og fin på samme tid, og er spunnet i en egen liten drømmeverden av mennesker med helt ulike oppfatninger av verden rundt seg. Litt som jeg vil oppleve. 

Lykka er ein sjeldan fugl

Lykka er å ligge i senga til to. Og verden lukter omelett og hud. Og en stripe på kneet varmes av sola gjennom persiennene. Og man leser slutten av en bok med utallige liter fremtidshåp og nye perspektiver. Og plutselig har ingen ting betydning lengre, så lenge jeg har sengetøyet mot huden. 

Sans toi, les émotions d'aujourd'hui ne seraient que la peau morte des émotions d'autrefois

Slik ser Oslo ut fra sykkelsetet. Og når jeg en gang i fremtiden legger fra meg skolebøkene, skal alle dager se slik ut. Og jeg må nok høre på akkurat denne spillelista, for den er akkurat passe frankofil og passe nostalgisk lykkelig: Sans toi

Ta meg!

I dag når jeg drakk min vanlige dobbelkaffelattepålettmelk på lånte penger, fanget denne boka, helt alene på et kafébord, min oppmerksomhet. Lappen sa: " Ta meg, jeg er en gratis bok". Nærmere undersøkelser viste at boka tilhørte bookcrossing.com, ett nettsted hvor man kan registrere bøker, for så å legge dem fra seg på tilfeldige steder. Finneren kan legge igjen en liten post, og kanskje reiser boka verden rundt. For en søt ide! 

Jeg får gyve løs på den en gang ut i sommerferien når jeg ikke drukner i fysikk og matte. 

Fitter

Jeg skulket fysikken, og jobbet med religion på biblioteket i istedenfor. Jeg fikk både klem og bøker og smil av Jo-Mikkel. Han lånte meg også en fin, liten gul bok. I boka lå denne kvitteringen, som får meg til å le; 2 stk fitter 198 kr. Jo-Mikkel skrev en mail til meg om oppdagelsen av kvitteringen:

"Jeg blir sjokkert og hopper ut av megselv, to meter, ti meter, hundre meter, bakover, lander midt i hovedgaten, et gap av redsel og frykt, angst paranoia, ansikt i plastelina, leire, knadd tl et gapende, skyldig, fryktende fjes. 2 stk fitter a 99 kr."

Leste de første fortellingene på bussen i ettermiddag. Juan Manuel de Prada skrev mange små, håndlagde, illustrete fortellinger med fellesnevneren fitter, som ble spredd fra hånd til hånd. Jeg elsker konteksten, jeg potensielt elsker boka. Jeg avgjør ofte om bøker er bra ved første setning. Jeg tror jeg vil elske denne:

"Året går og Nurias trekk slites bort, helt til det ikke er annet igjen enn den likebente trekanten som utgjør henens pubis, og armhulenes frodige område, som hun aldri barberer."