En dag i Jante

Det er absurd å tenke på at noen leser denne bloggen. Når jeg skriver, tenker jeg som om det kun  er mine beste venner som leser. De andre leserene er kun et tall. Derfor er det ubehagelig å oppdage at andre mennesker leser. Og langt verre å oppdage at de diskuterer det bloggen min. Det får meg til å tenke på hvordan jeg fremstiller meg selv.

Jeg er ekshibisjonist. Jeg vil dele. Jeg vil at du skal meg. Og derfor tuller jeg rundt på bloggen min med bilder og ord. Men jeg glemmer at folk flest ikke kjenner meg godt nok til å skille min ekshibisjonisme og min narsissisme. Jeg har aldri sagt at mine fine ting er finere enn andres. Om jeg bare slapp følelsen av å bli sammenlignet med alle andre. Må man stadig måle sin egen verdi mot andres? Og er det nødvendig å rakke ned på mennesker man ikke kjenner overhode?

Dette var langt mer personlig enn jeg skulle ønske. Og bittert. 

En bloggers erkjennelse

Hurra for deg, blogg. Du fyller én måned, og har vokst deg så mye større. Plutselig er det flere enn meg som leser deg!

Du skal være den bloggen jeg selv ville lest. Du skal bare handle om fine ting, og ha samme stemning som lange søndagsfrokoster. Du er ingen se-hva-jeg-jorde-igår-blogg eller se-jeg-kan-lime-inn-bilder-jeg-har-funnet-på-andres-blogger-blogg, men en blogg uten særlig substans, men mye hjerterom.

Jeg har en tilståelse å komme med; jeg blogger først og fremst for egen del. Jeg trenger et sted å utfolde en smule hverdagskreativitet. Et sted hvor jeg kan være meg, og ikke Ida. Et sted hvor jeg ikke tenker på fremtiden eller skolen, men bare på alt de fine som skjer meg hver dag. 

Jeg blogger for deg også. For deg som er min beste venn, og bare vil finne ut hva jeg tenker på for øyeblikket. For deg jeg ser hver dag, men som ikke kjenne meg så altfor godt likevel. For deg jeg aldri har møtt, men som bare vil sniktitte inn i en annens liv. For deg som ligger våken og trenger litt underholdning eller et holdepunkt. Hvor rart må det ikke være for deg å stå på utsiden og titte inn på navlebeskuende meg?

Det mest konkrete eksempelet på at blogging er mer en meningsløs tidtrøyte; jeg hadde aldri sett dette på en vegg i Vogts gate, om jeg ikke hadde skrevet posten i går. Denne dagen ville vært ett fint øyeblikk fattigere:

Banale klær

I går snakket jeg med Jomikkel på telefon. Han leste gjennom postene med ironisk tullestemme og mente det hele var banalt. At det har for lite substans og mening, for lite "krig og fred og sånn".

Dersom andre skulle sitte med denne oppfatningen, føler jeg for et oppklarende innlegg. Klær er ikke banalt. Klær er også en måte å uttrykke standpunkt og identitet. Klær er kreativ utfoldelse. Klesskapet er malerpaletten og antrekket en komposisjon. Måten jeg kler meg på er min hverdagskreativitet. Jeg tenker ikke så mye før jeg kler på meg. Jeg har ofte et utgangspunkt, som en følelse eller historie eller karakter. Kanskje vil jeg utfordre litt, kanskje vil jeg vekke latter eller minner. Poenget mitt er i hvert fall, at leser man mellom linjene, er klær mye mer en "krig og fred og sånn". Min vesle, prentensiøse blogg handler altså om hvem jeg er, med hva jeg har på meg. 

Dette var vel også det jeg burde sagt på telefonen i går. 

Nok en blogg om blogg

Vet, du. Na har jeg sittet i nærmere seks timer og forsøkt å endre HTML. Jeg vet akkurat hvordan jeg vil at dette skal se ut, men bloggen jobber tydligvis ikke med meg. Akkurat nå har jeg konkludert med at bloggen får bli som bloggen vil. Dette stjeler tiden som jeg burde brukt til fysikk, ettersom jeg skulket prøven i dag og trolig må skulke i morgen også.

Og jeg som sa jeg skulle være flink jente i dag!

Å krype til korset

           Bilder fra Bergen i helga

Det er et ørlite nederlag. Det første innlegget i en blogg. Nok engang har jeg gått hardt ut mot alleslags trender, nok engang må jeg krype til korset. Først var det facebook, nå er det bloggeverdenen. Denne ideen, unnfanget i Bergen med utgangspunkt i en tributebloggeidée, lar meg nemlig ikke slippe. 

"Nei, Ida, nå blir du hipster", sa Idunn til ideen. "Du som har klart deg så godt så langt!". Det er et poeng; å eksponere privatlivet for gud og hvermann kan framstå en smule arrogant. Men jeg er ekshibisjonist, jeg vil dele! Dele det fine i hvert fall, litt hverdag og litt fest. Og kanskje er det noen som vil lese om det?

Dessuten planlegger jeg at denne bloggen skal få en reel nytteverdi. Til våren drar jeg til Asia, og da kan dette fungere som min kommunikasjon med omverdenen. Visjonen er altså stor, dele livet, dele Asia. Vi får bare håpe at det ikke er som vanlig, at visjonene mine overstiger mine faktiske evner. Og at dette dermed ikke er nok et håpløst, uforfyllt prosjekt fra min side.