Hender søkes

Det vakreste jeg vet er hender. Alle mulige typer hender. Store, små, tørre, klamme, senete, lubne, med nedbitte negler eller tusjstreker. Men aller best liker jeg sterke hender. For jeg tilhører dem som mener et håndtrykk avslører hele din personlighet. Så hva sier egentlig mine korte pølsefingre? 

Dette minner meg på noe jeg skrev i en tid jeg var en litt annen. Det er vel egentlig ganske pinlig å offentliggjøre, men jeg gjør det da likevel.

Hendene mine er mindre enn gjennomsnittet.

Jeg fyller dem med bestikk,

med blyanter og strikkepinner,

med skistaver og kjønnsorganer,

med jord og hud. 

Alt dette er det plass til i de små hendene mine. 

Da er det rart å tenke på,

at det skal være så vanskelig å finne noen hender,

som kan romme mine. 

En bloggers erkjennelse

Hurra for deg, blogg. Du fyller én måned, og har vokst deg så mye større. Plutselig er det flere enn meg som leser deg!

Du skal være den bloggen jeg selv ville lest. Du skal bare handle om fine ting, og ha samme stemning som lange søndagsfrokoster. Du er ingen se-hva-jeg-jorde-igår-blogg eller se-jeg-kan-lime-inn-bilder-jeg-har-funnet-på-andres-blogger-blogg, men en blogg uten særlig substans, men mye hjerterom.

Jeg har en tilståelse å komme med; jeg blogger først og fremst for egen del. Jeg trenger et sted å utfolde en smule hverdagskreativitet. Et sted hvor jeg kan være meg, og ikke Ida. Et sted hvor jeg ikke tenker på fremtiden eller skolen, men bare på alt de fine som skjer meg hver dag. 

Jeg blogger for deg også. For deg som er min beste venn, og bare vil finne ut hva jeg tenker på for øyeblikket. For deg jeg ser hver dag, men som ikke kjenne meg så altfor godt likevel. For deg jeg aldri har møtt, men som bare vil sniktitte inn i en annens liv. For deg som ligger våken og trenger litt underholdning eller et holdepunkt. Hvor rart må det ikke være for deg å stå på utsiden og titte inn på navlebeskuende meg?

Det mest konkrete eksempelet på at blogging er mer en meningsløs tidtrøyte; jeg hadde aldri sett dette på en vegg i Vogts gate, om jeg ikke hadde skrevet posten i går. Denne dagen ville vært ett fint øyeblikk fattigere:

Sannhetens ord på en vegg

I går syklet jeg opp Waldemar Tranesgate. På toppen stod disse ordene skrevet. Og jeg lo ganske høyt for meg selv. Så begynte jeg å tenke på; hva om personen bak ordene, ville skrevet på mine menneskers vegger. Hva ville hun ha skrevet? Jeg tok meg friheten på to vegger (skrev med kritt men måtte freshe det opp i photoshop, for det ble så utydelig)

Jenter og marsipankaker

Så klisjé som det enn kan høres ut: Jeg har forelsket meg. I Elsa Billgren. Og Hanna Fridén. Tanken på at det finnes slike jenter der ute, får meg til å dagdrømme over en tilværelse som lesbisk. Jeg mener i utgangspunktet at kjærlighet og tiltrekning har lite med kjønn å gjøre, at det er mer en vane enn en naturlov. Kjønnsorganet er liksom ikke det første jeg tenker på i forelskelsens rus. Og, hadde jeg truffet en jente som dette, hadde jeg kastet mine heterofile vaner til sjøs: 

Hun skulle bestandig være hjemme på formiddagene, traske rundt i bare undertøyet til popmusikk. Hun skulle hatt tykke knær og myk mage; alldeles struttende og rosa og dunete som en marsipankake. Hun skulle plystret på do og prompet i sofaen mens hun lo. Hun skulle bakt kake før tre og slikket bollen med fingrene og kinnene og haka. Hun skulle ledd brølende og gjort narr av alle vennene mine. Hver kveld, når hun gikk ut, skulle hun drikke seg syndens full på rødvin, bite gutter i øret og skrike til Jokke og Valentinerne. Og jeg skulle sukke av rødme og oppgitthet og stolthet og leid henne hjem i seng. Og når vi våknet morgenen etter, skulle alt bare være marsipankake. Og hun ville ikke våkne med meg, men bare sove tungt, duftende av kjønn og eplemos. 

Meningsløst mørke

Et smil er best i mørket. Stumt, ugjennomtrengelig mørke. Det klikker i munnvikene og dirrer i lufta av usynlige smil. Vi ligger tett sammen og hører på hverandres smil og kjenner det boble og skjelve i never og hud. Og fingrene mine skriker etter å fylle mørket mellom oss. De små kaktushenene mine trenge gjennom huden din. 

Du sier jeg er et speil av trær og blomster.

"For en meningsløs ting å si", tenker jeg. "Til noen som ligger i mørket og bare er hud og ånd". 

(En omtrentelig tankerekke når jeg gjør husarbeid...)