Det er veldig vanskelig for meg å åpent kalle meg feminist. For det første er det fordi det virker som det er en allmenn mening at feminisme er noe foreldet, en ideologi som ikke har noen betydning i dagens samfunn. For det andre er det fordi de aller fleste guttene jeg kjenner ikke takler å bli konfrontert med kjønnslige argumenter og det klare standpunktet det til syvende og sist er å erklære seg feminist.
Det er paradoksalt at en ideologi som har som grunnverdi at alle skal ha like muligheter og rettigheter uansett kjønn, så sterkt definerer kjønnene, og setter kvinna i båden som den undertrykte og mannen som undertrykkeren. For meg selv kan jeg likevel forsvare dette paradokset. For kvinna ER undertrykt. Hun er overrepresentert på alle statistikker over husvold, voldtekt, depresjon og anoreksia. Og selv om dagens samfunnsstruktur er av en annen art, er kulturen vår dannet i en tid hvor kvinner hadde liten innvirkning.
Og det er nettopp i kulturen at jeg opplever undertrykkelsen. Jeg opplever den ved at man tar meg for å være mindre intelligent, at man tar meg for en nazibitch når jeg uttrykker meg på en måte som er naturlig for en mann, men først og fremst opplever jeg det når jeg ser meg i speilet. For selv klarer jeg ikke rive meg løs fra følelsen av at utseendet mitt er et parameter for verdien min. For en gutt er det annerledes. Gutter måles etter karriere og intellekt. De blir deprimerte fordi de mister jobben eller ambisjonene, men ikke fordi de har noen ekstra kilo på magen. Mens kvinna, som først det siste århundre har vist at hun også har et samfunnsnyttig intellekt, hun sitter fast i den gamle forestillingen om at kvinner først og fremst skal være vakre. Så når hun skal bevise sin verdi, sulter hun seg til døde eller fyller puppene med plast.
Vi har ikke likeverd i dag. En mann og en kvinne har ikke en lik verdi på likt grunnlag. Det trengs ending. Det trengs ikke at man tier problemet ihjel ved å gå til en prinisipiell debatt om feminisme som ideologi. Jeg er feminist, og jeg gidder ikke diskutere akkurat det.
lørdag
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Utrolig godt skrevet, utrolig enig, utrolig fin blogg. Kan jeg ta meg friheten å sitere deg?
SvarSlettVeldig fint skrevet, ja. Jeg tar meg selv i å aldri klare å skrive noe (bra/konstruktivt) om feminisme, selv om jeg brenner veldig for det. For meg handler feminisme i Norge kanskje aller mest om normene og rollene vi blir lært opp til fra vi er små, i forhold til f.eks i India, der de feirer med kake og sang når det blir født et guttebarn, og kun da. Vi har ikke like mye av den konkrete diskrimineringen, men den diskrimineringen vi har, er jo et resultat av nettopp de kjønnsrollene og normene jeg nevnte. Også er det selvfølgelig mer komplekst enn det, og jeg føler som vanlig at jeg ikke får sagt det jeg egentlig vil frem til. Uansett var det et fint innlegg, du får sagt mye mer enn jeg klarer si.
SvarSlett