Hjerteslag

India. India. India, har vært hjerteslagene mine den siste måneden. Jeg puster støv og eksos, jeg ler ørkensand og kardemomme. Jeg våkner av bønnerop, løshunder i slagsmål, trommene fra bryllupsprosisjoner og aper som hopper over tak av bølgeblikk.

Jeg drikker langsomt chai og ser kvinner vralte forbi med valker og glitrende sarier. Menn i lendeklede og safranfargede turbaner som spiller kort på fortauskanten. Barn som flyr drake fra takene på himmelblå hus. Kuer, kameler, geiter, griser og skranglende sykler i de små smugene mellom forlatte palasser og eroderte festningsmurer. Det lukter svette, urin, fennikel og kumøkk. India fyller meg til fingertuppene, høres i hjerteslagene mine, overvelder meg så fullstendig. Jeg har mer enn nok med bare å eksistere, bare puste i alt dette. India.

Min forelskelse i India begynte med "Tusen og en natt", mammas øredobber, banghra, en obskur butikk, en film. Jeg var ti år, eide min første sari, og drømte om India; engelske adelsdamer ridende på elefant, maharajaer med sabel og mustasje, langhårede hippier i fargerrike togkupeer. beatles, hasj, prester med ansiktsmaling. Det er noe åndelig med India, noe spirituelt, fremmed og lokkende. India er mer enn et land, det er en egen verden. En verden som slår deg i ansiktet, som brutalt forandrer en.

Jeg satt og spilte gitar da han kom bort. Hna ville prøve instrumentet. Jeg ga ham gitaren, og han la den på bakken, satte seg ved siden av i lotusstilling, trykket fingertuppene mot gitarhalsen og strøk neglene mot strengende. Jeg stirret halvveis nyssgjerrig, halvveis frustrert på ham, før det gikk opp for meg at han trodde instrumentet var en sitar. En gutt på tjue år i Indias hovedstad, som aldri hadde sett en gitar, aldri hørt Madonna eller Westlife, som var helt uvitende om hele den vestlige kultur. I alle andre land jeg har vært, er Vesten normgiver. I Sørøst-Asia beundret de meg, slukte hvert ord jeg sa, målet var Vesten, vestlige filmer, vestlig musikk.

I India finnes bare Bollywood og tabla. De tror ikke på at fotball er større enn cricket i Europa. Jeg blir kalt "egget", eventuelt signaliserer de at jeg er som kumelk. Og når jeg sier "naie hindi", ser de vantro på meg, som om de tenker; "Hva i all verden snakker man om det ikke er hindi?". India er bare indisk. En egen verden. Og India er stolt. India lytter aldri. India peker og fløyter og dytter deg dit det passer dem. Om du gjør en liten feil i skjemaet, ikke finner din plass i det uforståelige køsystemet, roter med togtabellene. Det er den indiske måten, og i India er den indiske måten den eneste rette.

India er en egen verden. Med en kultur så gammel og omfattende, med kaster og religioner og språk. Og en elskov for byråkrati. I denne verdenen ser jeg noe nytt hver dag, lærer noe nytt hver dag. Jeg konfronteres med meg selv og min kultur. India og Norge er ikke så ulikt, strt av tradisjon og historie. Kaster, fattigdom og overtro er også norske fenomener.

India er en egen verden. Og jeg har mer enn nok med å la meg overvelde, sitte med min chaikopp og bare se, bare være, i alt dette. India.