Om lengsel og reise

Noen ganger foeler jeg meg som et halvt menneske; som et tomt skall paa evig jakt etter ting som kan gjoere meg fullendt. Derfor forlot jeg Norge. Fordi jeg ville finne de bitene jeg alltid leter etter; men jeg ville finne dem i meg selv. Fordi jeg ville oppnaa en frihet, som jeg aldri vil kjenne hjemme. Jeg foeler meg ikke som et annet menneske her. Jeg lengter hjem, akkurat som jeg lengter etter aa kjenne meg hel, men hva jeg virkelig laerer her nede, er at det i stoerre grad handler om aa forsone seg med lengselen, fremfor aa la den styre. Jeg lengter og har det fint.

Dette er det siste innlegget fra Malaysia. Jeg reiser videre til Krabi, Thailand i morgen tidlig. Den siste uka har jeg befunnet meg paa en oey paa oestkysten. Hvit sand, asurblaatt vann, backpackere og smuglerrom. Jeg sov i en sliten bungalow med rottene som eneste samboere, spiset daarlig mat og paadro meg annengradsforbrenning over hele kroppen (og naa tilsvarende flassing). Jeg tok dykkelappen, og svoemte blant fisker i alle nyanser, en to meter lang skilpadde og haier. Det var isolert og sosialt paa samme tid, og naa langter jeg bare tilbake.

Men paa grunn av pengeproblemer, illeluktende garderobe og behov for thailandsk visum, maatte jeg tilsist forlate saltvann og sand til fordel for eksos og naanbroed her i Georgetown. Jeg har brukt de siste to dagene paa internett og kinomaraton. Jeg reiser sammen med Hakim fra Belgia og Einar fra Moss. Jeg trives jo som kjent best alene, men for oeyeblikket passer et reisefoelge meg helt fint. Da slipper jeg aa tenke saa mye.