Bare meg

Det jeg gleder meg mest til når jeg drar et helt år alene ut i verden, er å være alene. At jeg prioriterer selv, at jeg er dronning av tiden. Jeg kan bruke en dag til å sove uten at verden utenfor skriker på meg. Jeg kan få tid til å kjenne at jeg puster.

I dag satt jeg på kafé alene i tre timer og leste. Og jeg kjente roen i fingertuppene. Ingenting som ventet, ingen jeg måtte ringe og snakke med, ikke den vanlige skjelvingen i hendene. Og jeg tenkte, hvor herlig må det ikke være å bruke hver eneste dag på å bare være til. Og nå er det bare to måneder til livet mitt ikke består av annet.

Jeg leser forresten Norwegian Wood av Haruki Murakami for tiden. Den fengsler meg helt. Den er så trist og fin på samme tid, og er spunnet i en egen liten drømmeverden av mennesker med helt ulike oppfatninger av verden rundt seg. Litt som jeg vil oppleve.