Jeg er ekshibisjonist. Jeg vil dele. Jeg vil at du skal meg. Og derfor tuller jeg rundt på bloggen min med bilder og ord. Men jeg glemmer at folk flest ikke kjenner meg godt nok til å skille min ekshibisjonisme og min narsissisme. Jeg har aldri sagt at mine fine ting er finere enn andres. Om jeg bare slapp følelsen av å bli sammenlignet med alle andre. Må man stadig måle sin egen verdi mot andres? Og er det nødvendig å rakke ned på mennesker man ikke kjenner overhode?
Dette var langt mer personlig enn jeg skulle ønske. Og bittert.
oi, kjenner meg igjen på en måte. ang at det er ubehagelig å oppdage at andre leser bloggen ble jeg litt sjokkert da du skrev at du var fosselev. ånei!! det er jo jeg også. :-O
SvarSlettja, var ikke det litt ubehagelig å oppdage at jeg leste din? og likevel skriver man altså.
SvarSlettJeg leser den òg, altså. Men jeg kommenterer inn i mellom, og liker også å lese den, faktisk. Og når sannheten skal sies, så fant jo du meg først.
SvarSlettja, litt ubehagelig, men kanskje koselig på en annen side. men visste du at jeg var fosselev, eller var det bare ren tilfeldighet at du skrev det?
SvarSlettHehe, ja. Du er den beste ubehagelige leseren jeg vet om, liksom. Når du var i butikken hadde jeg dog følelsen av at du var litt eldre, faktisk. Hvordan går det med den hvite vesken?
SvarSlett