Meningsløst mørke

Et smil er best i mørket. Stumt, ugjennomtrengelig mørke. Det klikker i munnvikene og dirrer i lufta av usynlige smil. Vi ligger tett sammen og hører på hverandres smil og kjenner det boble og skjelve i never og hud. Og fingrene mine skriker etter å fylle mørket mellom oss. De små kaktushenene mine trenge gjennom huden din. 

Du sier jeg er et speil av trær og blomster.

"For en meningsløs ting å si", tenker jeg. "Til noen som ligger i mørket og bare er hud og ånd". 

(En omtrentelig tankerekke når jeg gjør husarbeid...)