Jenter og marsipankaker

Så klisjé som det enn kan høres ut: Jeg har forelsket meg. I Elsa Billgren. Og Hanna Fridén. Tanken på at det finnes slike jenter der ute, får meg til å dagdrømme over en tilværelse som lesbisk. Jeg mener i utgangspunktet at kjærlighet og tiltrekning har lite med kjønn å gjøre, at det er mer en vane enn en naturlov. Kjønnsorganet er liksom ikke det første jeg tenker på i forelskelsens rus. Og, hadde jeg truffet en jente som dette, hadde jeg kastet mine heterofile vaner til sjøs: 

Hun skulle bestandig være hjemme på formiddagene, traske rundt i bare undertøyet til popmusikk. Hun skulle hatt tykke knær og myk mage; alldeles struttende og rosa og dunete som en marsipankake. Hun skulle plystret på do og prompet i sofaen mens hun lo. Hun skulle bakt kake før tre og slikket bollen med fingrene og kinnene og haka. Hun skulle ledd brølende og gjort narr av alle vennene mine. Hver kveld, når hun gikk ut, skulle hun drikke seg syndens full på rødvin, bite gutter i øret og skrike til Jokke og Valentinerne. Og jeg skulle sukke av rødme og oppgitthet og stolthet og leid henne hjem i seng. Og når vi våknet morgenen etter, skulle alt bare være marsipankake. Og hun ville ikke våkne med meg, men bare sove tungt, duftende av kjønn og eplemos.