Meningsløst mørke

Et smil er best i mørket. Stumt, ugjennomtrengelig mørke. Det klikker i munnvikene og dirrer i lufta av usynlige smil. Vi ligger tett sammen og hører på hverandres smil og kjenner det boble og skjelve i never og hud. Og fingrene mine skriker etter å fylle mørket mellom oss. De små kaktushenene mine trenge gjennom huden din. 

Du sier jeg er et speil av trær og blomster.

"For en meningsløs ting å si", tenker jeg. "Til noen som ligger i mørket og bare er hud og ånd". 

(En omtrentelig tankerekke når jeg gjør husarbeid...)

Flink jente

I dag vil jeg være flink jente. Derfor det rutete ullskjørtet fra Trabant jeg aldri går med lengre, fordi jeg ikke er så flink lengre. Favorittskjorte fra Fretex, sko fra Vagabond og brosje fra tante.

Det eneste som avslører min daglige mangel på flinkhet; det usedvanlige bustete håret. Pulesveis. 

En velsignelse

Det er en velsignelse at jeg har små føtter. Forunderlige, fornuftige og fantastiske Hanne overrasket meg med nok et par sko i dag. Og det rett før foredraget, så jeg hadde puls i hundre hele tiden bare av tanken på dem. Er de ikke fantastiske? Er ikke Hanne fantastisk som går på loppemarked og tenker på de små føttene mine?

Et døgn som ordstyrer

Definitvt underskudd på søvn. Jeg var på årsmøte med elevrådet fra i går til i dag. Det innebar blant annet to timer med kaving i snøen, en rabiat ordstyrer (altså meg), åtte timer meningsløs debatt og taco. Elevrådsarbeid gir meg en følelse av håpløshet; det blir aldri effektivt, og det har ellers liten betydning. Jeg har møtt større tetthet av velformuleringer og ettertenksomhet. Men hva kan man si, det er i hvert fall sosialt og nok av vin innblandet. 

Notat til meg selv; jeg skal aldri leke jeg har aldri igjen.

Noen var seinere enn andre i dag. Vi dro til Vaterlandsparken for å jobbe med vårt vintervakre, påskenorske image; kvicklunsh, appelsin, solo (til de som liker det) og anorak. Sol og fylliker. Kos og kjærlighet på pinne. 

Turen kan vel oppsummeres i dårlig tirsdag, bra onsdag. Og det er jo ikke noe nytt. Bilder av små, søte elvrådsrepresentanter. 

Mandagsbarn

Jeg begynte dagen slik i dag, i mammas gamle strømpebukser, skjørt fra H&M og belte fra Trabant. Dette er min fineste, mest behagelige genser. I vinter svidde jeg den av på kaminen, så jeg klippet av enden og sydde i strikk. Og så praktisk! Alle trenger en svidd genser!

Når jeg gikk ut av døra viste det seg at det var alt for kaldt for blondestrømpebukser, og jeg måtte skifte. Dagen blir likevel ikke helt det samme i jeans.

Nå sitter jeg på jobb og forsøker å holde ut den siste timen. Så skal jeg hjem til knekkebrød, te og lekser.

Tid

Jeg satt oppe og på et minutt var det gått en time, bokstavelig talt. Det ble sommertid. 

Rundt kjøkkenbordet

Herlig jobbhelg og fransk pop på rommet. Den minst sosiale, den mest stressa og den håpløst ulykkelige treningsinstruktøren for en helg. Det hjelper med romantsike komedier. Med smugrøyking og dagdrømming. Det reddes av en familie som spiser kongekrabbe med aioli på lørdagskvelden. Og skogsbæris. Og vi spiser ganske sakte og snakker mye og krangler mer og sjekker wikipedia for hver eneste påstand. Jeg drømmer meg langt bort og dras ned på jorda av fysikken. Det er i hvert fall alltid hverdag i Åkerøveien.

(Bildet av bror med stearinlys er iscenesatt i anledning earthhour). 

Fitter

Jeg skulket fysikken, og jobbet med religion på biblioteket i istedenfor. Jeg fikk både klem og bøker og smil av Jo-Mikkel. Han lånte meg også en fin, liten gul bok. I boka lå denne kvitteringen, som får meg til å le; 2 stk fitter 198 kr. Jo-Mikkel skrev en mail til meg om oppdagelsen av kvitteringen:

"Jeg blir sjokkert og hopper ut av megselv, to meter, ti meter, hundre meter, bakover, lander midt i hovedgaten, et gap av redsel og frykt, angst paranoia, ansikt i plastelina, leire, knadd tl et gapende, skyldig, fryktende fjes. 2 stk fitter a 99 kr."

Leste de første fortellingene på bussen i ettermiddag. Juan Manuel de Prada skrev mange små, håndlagde, illustrete fortellinger med fellesnevneren fitter, som ble spredd fra hånd til hånd. Jeg elsker konteksten, jeg potensielt elsker boka. Jeg avgjør ofte om bøker er bra ved første setning. Jeg tror jeg vil elske denne:

"Året går og Nurias trekk slites bort, helt til det ikke er annet igjen enn den likebente trekanten som utgjør henens pubis, og armhulenes frodige område, som hun aldri barberer."

Vårsol

Jeg våknet av sola i dag morges. Den skrå vårsola fyller enhver dag med lykkerus, lokket meg til å ta fram sommerskjørtet og de utrolig fine, men ganske ubehagelige skoene jeg fikk av Hanne forrige uke. Beltet og skjørtet er fra loppmarked, vest fra Indiska og t-skjorte fra lillebrors skap. Jeg måtte ta bilde med solbrillene; det ble best slik. Fin oppvåkning i dag altså. 

Nok en blogg om blogg

Vet, du. Na har jeg sittet i nærmere seks timer og forsøkt å endre HTML. Jeg vet akkurat hvordan jeg vil at dette skal se ut, men bloggen jobber tydligvis ikke med meg. Akkurat nå har jeg konkludert med at bloggen får bli som bloggen vil. Dette stjeler tiden som jeg burde brukt til fysikk, ettersom jeg skulket prøven i dag og trolig må skulke i morgen også.

Og jeg som sa jeg skulle være flink jente i dag!

Å krype til korset

           Bilder fra Bergen i helga

Det er et ørlite nederlag. Det første innlegget i en blogg. Nok engang har jeg gått hardt ut mot alleslags trender, nok engang må jeg krype til korset. Først var det facebook, nå er det bloggeverdenen. Denne ideen, unnfanget i Bergen med utgangspunkt i en tributebloggeidée, lar meg nemlig ikke slippe. 

"Nei, Ida, nå blir du hipster", sa Idunn til ideen. "Du som har klart deg så godt så langt!". Det er et poeng; å eksponere privatlivet for gud og hvermann kan framstå en smule arrogant. Men jeg er ekshibisjonist, jeg vil dele! Dele det fine i hvert fall, litt hverdag og litt fest. Og kanskje er det noen som vil lese om det?

Dessuten planlegger jeg at denne bloggen skal få en reel nytteverdi. Til våren drar jeg til Asia, og da kan dette fungere som min kommunikasjon med omverdenen. Visjonen er altså stor, dele livet, dele Asia. Vi får bare håpe at det ikke er som vanlig, at visjonene mine overstiger mine faktiske evner. Og at dette dermed ikke er nok et håpløst, uforfyllt prosjekt fra min side.