Over ti dager

Naa er jeg i Cameron Highland. Det heter faktisk saa. Det ser ut som en sveitsisk landsby bygget i midten av jungelen. Landsbyene ble opprinnelig etablert av de engelske koloniherrene, og i dag er det et velkjent turidtmaal for malaysiere. Rundt ligger plantasjer, te, jordbaer, blomster og mais. For foerste gang har jeg tatt i bruk soveposen min. Her oppe paa 1700 moh er det rimlig kaldt om nettene.

Fra Singapore dro jeg til Malaka, soer i Malaysia. Jeg hadde planlagt aa bli en dag; det ble fire. Om kveldene var nattmarkeder med mat og rariteret. De smaa husene i Chinatown var belyst av roede lamper og elven var dekket av baater. Om dagene gikk jeg rundt i de mange kunstbutikkene og antikvariatene. Eller syklet rundt. Eller satt paa tehuset. Har du noensinne vaert paa et tehus? Sett hvordan de moeysommelig og konsentrert trekker teen i fire ulike kanner? Den gamle mannen som spiller strenger? Jeg fant en fred der inne, som jeg skjelden opplever i Oslo.

Videre busset jeg til Kuala Lumpur. KL er en fryktelig uoversiktelig by. Brukte halve tiden min paa aa finne ut hvor jeg var paa kartet. Samtidig foeles byen mer levende enn Singapore. Et gigantisk marked med hijaber og sarier. Gate paa gate med smaa spesialiserte butikker. Men det som gjorde at jeg trivdes saa godt i KL var hostellet. "Le Village" ligger like i naerheten av Chinatown, i en villa fra 1914. Trolig har det ikke blitt pusset opp siden. Stedet ble delvis brukt som attelier og veggene var dekket av malerier. Stukkaturer i taket, en samling avdankede moebler paa takterrasen. Og gjestene var kanskje stereotypien av backpackere; skjeggete, illeluktende og litt hippieaktige. Det var sosialt. Til tider litt for mye. Saa jeg dro videre. Bussene til Cameron Highland var fulle, saa jeg dro til en naerliggende by; Ipoh. Etter aa ha loept halve stasjonen rundt for aa finne bussen og derretter tilbringe tre timer i buss, maatte jeg bruke taaplig mye penger paa et hotellrom. Men jeg begynner aa laere; alltid moet opp paa busstasjonen dagen foer, alltid vaer forberedt paa at det ikke gaar som planlagt.

Jeg begynner aa bli vant til dette naa. Det er bare aa ta det med ro. Ikke planlegge for mye. Ikke tenke saa mye paa alt hjemme. Savnet foeles ikke som naar jeg var mindre; som da jeg kunne ligge aa grine paa natta og knuge paa bamsen. Mer som en konstant foelelse av at du ikke er der du hoerer hjemme. At du staar paa utsiden. Og det er jo noe du blir vant til det ogsaa.