Jeg vet det er uungåelig. Jeg lever ikke på pausemodus, livet går videre og det gamle vil aldri bestå. Men det river meg opp at jeg velger bort alt dette. At jeg forlater søndagsfrokoster og armene dine. Jeg skulle ønske jeg var mindre bevisst, at jeg kunne vokse fra dette livet i stedet for å sette meg på det flyet. Jeg vet jeg ikke er sånn. Jeg vet jeg har tatt et valg som er riktig for meg; jeg får løsrevet meg fra det jeg føler hemmer, jeg tar det bevisste valget som jeg kan være stolt av og bygge min egen selvoppfatning på. Men det gjør det faen meg ikke noe lettere at det er et riktig valg, når jeg kjenner meg helt tom, og alt som gjemmer seg i bunnen er en sorg jeg aldri før har kjent på.
Jeg er så lei meg for at jeg må vise deg hvor forgjengelig livet er. Jeg er så lei meg for at jeg måtte se det selv.
Bare tenk "nei, nå overromantiserer jeg. Oslo er grå, menneskene likedan, og når jeg kommer hjem har lite skjedd uansett".
SvarSlettHvor lenge blir du borte?
Haha. Det er så utrolig utypisk meg å romantisere, men nå er jeg skyldig i tiltale. Bare en veldig ny situasjon. Og samme hva man sier til meg forsvinner ikke håpløsheten. Jeg blir borte et år. Og på den tiden forandrer ikke Oslo seg, men jeg gjør det.
SvarSlettJa.
SvarSlettBlir det dårlig med blogging, da?
Goood tur. Jeg har virkelig troen på at du kommer til å få det helt fantastisk.
SvarSlettLILLEBROREN MIN HAR ET STORT HJERTE :::::KLEM ANNA RUGSTAD
SvarSlettJEG DRIKKER MEG UNDER BORDET FOR JEG ER DRITA LEI GUD HILSEN EN GRESSHOPPER SVERM :
SvarSlett