Hva jeg føler

Jeg vet ikke helt hva jeg kan skrive. Hva jeg kan si. Jeg klarer ikke dele med meg det jeg føler i disse dager. Jeg klemmer mennesker som forsvinner ut av livet mitt, jeg sykler rundt i gater som aldri vil være de samme igjen. Og jeg ser alt i et annet lys. Alt virker plutselig så sårbart, og jeg har allerede mistet den tryggheten. Jeg må bare overleve disse siste dagene. Jeg må bare takle denne avskjeden. 

Jeg vet det er uungåelig. Jeg lever ikke på pausemodus, livet går videre og det gamle vil aldri bestå. Men det river meg opp at jeg velger bort alt dette. At jeg forlater søndagsfrokoster og armene dine. Jeg skulle ønske jeg var mindre bevisst, at jeg kunne vokse fra dette livet i stedet for å sette meg på det flyet. Jeg vet jeg ikke er sånn. Jeg vet jeg har tatt et valg som er riktig for meg; jeg får løsrevet meg fra det jeg føler hemmer, jeg tar det bevisste valget som jeg kan være stolt av og bygge min egen selvoppfatning på. Men det gjør det faen meg ikke noe lettere at det er et riktig valg, når jeg kjenner meg helt tom, og alt som gjemmer seg i bunnen er en sorg jeg aldri før har kjent på. 

Jeg er så lei meg for at jeg må vise deg hvor forgjengelig livet er. Jeg er så lei meg for at jeg måtte se det selv.