Svar

Jeg faar av en eller annen grunn ikke svart i kommentarfeltene, saa jeg lager et lite svar-paa-kommentarer-innlegg.

Jo-Mikkel: Jeg haaper du har det fint. Jeg foeler meg ikke saa mye ute egentlig. All denne turismen og disse internettgreiene; foeler meg inne. Og ute. Haha.

Esther: Akkurat her i Malaysia er det ikka saa mange buddhister, for det meste muslimer, taoister og hinduister, men naar jeg krysser grensa til Thailand lover jeg aa gni paa noen mager og oenske meg penger og rene klaer :)

Pappa: Det har ikke vaert saa mye dansing paa bordet enna. Foeler heller ikke at jeg glir rett inn i backpackermiljoet; er jo endel yngre enn de fleste jeg moeter, og har heller ikke reist saa mye at jeg stiger paa rangstigen. Men jeg skal forsoeke aa faa kjoet en slik utvasket fiskermannsbukse, saa jeg passer bedre inn. Jeg har litt problemer med aa laste opp bilder, fordi internettet er saa tregt her nede. Jeg er heller ikke saa god til aa ta bilder, begrenset hvor mange bilder man gidder aa ta av bygninger og traer. Angrer litt paa at jeg ikke tok med det andre kameraet, men, jaja. Forsoeker aa foere en god dagbok, saa jeg kan lagre minnene der istedenfor.

Katrine: Saa fint at Marit og Cato er paa plass. Jeg har ikke opplevd noen situasjoner hvor jeg har foelt meg direkte utrygg enna, men Malaysia er jo et moderne land, saa jeg skal vente med aa uttale meg til jeg kommer til Kambodsja eller India ;) Haaper dere faar en fin hoest der ute paa bondelandet. Og hils Helge og pinnekjoett-sauene!

Over ti dager

Naa er jeg i Cameron Highland. Det heter faktisk saa. Det ser ut som en sveitsisk landsby bygget i midten av jungelen. Landsbyene ble opprinnelig etablert av de engelske koloniherrene, og i dag er det et velkjent turidtmaal for malaysiere. Rundt ligger plantasjer, te, jordbaer, blomster og mais. For foerste gang har jeg tatt i bruk soveposen min. Her oppe paa 1700 moh er det rimlig kaldt om nettene.

Fra Singapore dro jeg til Malaka, soer i Malaysia. Jeg hadde planlagt aa bli en dag; det ble fire. Om kveldene var nattmarkeder med mat og rariteret. De smaa husene i Chinatown var belyst av roede lamper og elven var dekket av baater. Om dagene gikk jeg rundt i de mange kunstbutikkene og antikvariatene. Eller syklet rundt. Eller satt paa tehuset. Har du noensinne vaert paa et tehus? Sett hvordan de moeysommelig og konsentrert trekker teen i fire ulike kanner? Den gamle mannen som spiller strenger? Jeg fant en fred der inne, som jeg skjelden opplever i Oslo.

Videre busset jeg til Kuala Lumpur. KL er en fryktelig uoversiktelig by. Brukte halve tiden min paa aa finne ut hvor jeg var paa kartet. Samtidig foeles byen mer levende enn Singapore. Et gigantisk marked med hijaber og sarier. Gate paa gate med smaa spesialiserte butikker. Men det som gjorde at jeg trivdes saa godt i KL var hostellet. "Le Village" ligger like i naerheten av Chinatown, i en villa fra 1914. Trolig har det ikke blitt pusset opp siden. Stedet ble delvis brukt som attelier og veggene var dekket av malerier. Stukkaturer i taket, en samling avdankede moebler paa takterrasen. Og gjestene var kanskje stereotypien av backpackere; skjeggete, illeluktende og litt hippieaktige. Det var sosialt. Til tider litt for mye. Saa jeg dro videre. Bussene til Cameron Highland var fulle, saa jeg dro til en naerliggende by; Ipoh. Etter aa ha loept halve stasjonen rundt for aa finne bussen og derretter tilbringe tre timer i buss, maatte jeg bruke taaplig mye penger paa et hotellrom. Men jeg begynner aa laere; alltid moet opp paa busstasjonen dagen foer, alltid vaer forberedt paa at det ikke gaar som planlagt.

Jeg begynner aa bli vant til dette naa. Det er bare aa ta det med ro. Ikke planlegge for mye. Ikke tenke saa mye paa alt hjemme. Savnet foeles ikke som naar jeg var mindre; som da jeg kunne ligge aa grine paa natta og knuge paa bamsen. Mer som en konstant foelelse av at du ikke er der du hoerer hjemme. At du staar paa utsiden. Og det er jo noe du blir vant til det ogsaa.

Singlahpura

Jeg sitter aa venter paa bussen til Malaysia, og proever forgjeves aa ;aste opp bilder fra kameraet mitt. Jeg har vaert i Singapore i fem dager, og krysset byen flerforldige ganger. Jeg liker meg her. Paa en maate er det en moderne by med skyskrapere og stresskoffurter, paa en annen maate en liten landsby, med smaa sukkertoeyhus og gamle koner paa hjoernet. I gatene gaar kinsesiske jenter i miniskjoert, indiske prester med bar kulemage og arabere i niquab. Taoistene feirer en eller annen hoeytid og brenner falske penger i gatene, jeg vaakner av ropene fra minareten. Og likevel; alle snakker engelsk, alt fungerer. Paa en maate er dette som Europa, paa en annen maate ikke.

Singapore er en helt fantastisk by for shopping. Utvalget er overveldende. Orchard Road kan anbefales, men ogsaa de mindre, lokale senterene. Dessverre er det ikke saa billig her. Asian Civilisation Museum er en annen opptur her i byen. Og templene. Folk her er ikke saa vennlige, men tilsvarende kontaktsoekende. Og det er alltid noen som vil snakke med meg.

Jeg bruker mye av dagene paa kafeer i Kempong Glam, det arabiske omraadet. Leser, drikker te, ser paa folk. Dagene gaar sakte. Det er kjedelig paa en fin maate. Endelig har jeg tid nok til aa styre selv. Jeg har det med andre ord bedre enn forventet. Men paa en maate foeles det som om jeg skal hjem om noen ukers tid. Ni maander er for lenge til aa fatte.

Hvordan gaar det med deg?

Kort og konsist

Nå drar jeg. Om kanskje fem minutter. Først til Singapore. Jeg begynner å bli ferdig med all gråtingen og pakkingen, og gleder meg egentlig mest. Jeg skal prøve å få skrevet her et par ganger i måneden, så det er bare å titte innom i blant. Jeg blir kjempeglad for litt kommentarer, så jeg ikke mister helt kontakten med hjemlandet og dere fininger. Vi ses.

Hva jeg føler

Jeg vet ikke helt hva jeg kan skrive. Hva jeg kan si. Jeg klarer ikke dele med meg det jeg føler i disse dager. Jeg klemmer mennesker som forsvinner ut av livet mitt, jeg sykler rundt i gater som aldri vil være de samme igjen. Og jeg ser alt i et annet lys. Alt virker plutselig så sårbart, og jeg har allerede mistet den tryggheten. Jeg må bare overleve disse siste dagene. Jeg må bare takle denne avskjeden. 

Jeg vet det er uungåelig. Jeg lever ikke på pausemodus, livet går videre og det gamle vil aldri bestå. Men det river meg opp at jeg velger bort alt dette. At jeg forlater søndagsfrokoster og armene dine. Jeg skulle ønske jeg var mindre bevisst, at jeg kunne vokse fra dette livet i stedet for å sette meg på det flyet. Jeg vet jeg ikke er sånn. Jeg vet jeg har tatt et valg som er riktig for meg; jeg får løsrevet meg fra det jeg føler hemmer, jeg tar det bevisste valget som jeg kan være stolt av og bygge min egen selvoppfatning på. Men det gjør det faen meg ikke noe lettere at det er et riktig valg, når jeg kjenner meg helt tom, og alt som gjemmer seg i bunnen er en sorg jeg aldri før har kjent på. 

Jeg er så lei meg for at jeg må vise deg hvor forgjengelig livet er. Jeg er så lei meg for at jeg måtte se det selv. 

She pours her daydream in a cup, spoon of sugar sweetens it up

Kaja har en nabo som har en morellåker som utrolig nok har moreller. Og i Kajas hus har gjeser som har tømmermenn som skriker om moreller. De løper gjennom åkerene og inn i buskene. De gjemmer seg for morellbonden og smiler med rød saft i munnvikene. Morellsola skinner over morellgjestene som synger "morellmorellmorell, jeg vil ha deg, min morell". 

Livet

Jeg kastet nettopp almanakken min fordi dette stod på neste side. 

Tredve kjoler og feminist

Da jeg kom hjem fra tre dager med bare føtter, gamle venner, nattbad, hud og morellsteiner, hadde foreldrene mine spart denne kronikken for meg. Først og fremst fordi de mener jeg har uansvarlig høye hæler. Nest fordi de trodde de kunne utfordre meg litt i et paradoks jeg allerede var kommet til bunns i. 

"Ida er ganske interessant. Egenartet. For å si det sånn. Det første man legger merke til er den originale garderoben. Selv sier hun at hun vil kle seg i antrekk som gir assosiasjoner." Årbokomtalen min. Sier vel sitt. Jeg er i alminnelighet kjent for klærne mine. Jeg eier tredve kjoler og høye hæler. Jeg dyrker det feminine. Jeg baker og sminker meg og pyssler med sysaker. Jeg har aldri tydlig opponert mot min kjønnsrolle. Så hvordan kan jeg da si at jeg ønsker en frigjort kvinne, når jeg bidrar til den kulturen som lenker alle kvinner? Hvordan kan jeg våge å kalle meg feminist?

Fordi jeg mener at det ikke handler om de høye hælene og sminka. Kulturen vår vil alltid skille mellom mann og kvinne. Jeg vil ikke sytres av kulturen, hverken inn i en kjønnsrolle eller ut av en. Jeg kan ikke velge å ikke være en kvinne, og jeg vil heller aldri forsøke å etterligne en mann. Da mener jeg det viktigere hvordan du forholder deg til eget kjønn.

Det handler om at kvinner må våge å være kvinner på eget premiss. Det er ingenting som tilsier at mannen skal ha den makten som begge kjønn tillegger ham. Kvinne gjør seg selv til et offer; nettopp fordi hun lar seg styre av kulturen. Det viktigste er bevisstheten du har rundt valgene du gjør, hvorfor og hvem du gjør det for. Ikke hvilket skopar du velger på morgenen.  

Rapport

Akkurat nå kan jeg ikke ha et bedre liv å reise i fra. 

Hjemme og borte

Hvordan jeg mistet troen på kjærligheten

Det kjennes som et myggstikk. Sommerdagen lukter av syrin og klam hud, og du tenker at det er sommer, det vil alltid være sommer, så da må man bare regne med et myggstikk eller to. Du biter tennene sammen, og du tenker at, aldri i verden om jeg vil gi slipp på sommerdager og syriner for et skarve myggstikks skyld. Men når du ligger intill ham klør det, når du sitter på bussen klør det, når du tenker på ham klør det. 

Han ga meg alltid det jeg ba om. Jeg så inn i hans innerste, mørkeste krok. Jeg følte aldri at jeg kunne gi ham nok tilbake. Jeg gjorde alt jeg kunne for at han skulle føle seg elsket, mens samvittigheten skrek i meg. Vi var så sårbare, vi lå der å telte kvister i taket, uten å vite hvor sårbare vi var.

Det er slik en vakker sommerdag, og blir så rasende på deg selv for at du lar deg bry med dette lille myggstikket. Du blir rasende på ham som lar det klø. Du unngår å ta telefonen når du ser det er ham. Du lyver. Du sårer. Du gjør planer på en onsdag, selv om du vet det er deres dag. 

Jeg sa jeg elsket ham, og jeg mente det. Jeg sovnet i hans trygghet, våknet i hans duft. Samtidig følte jeg meg som verdens dårligste menneske. Ovenfor ham fordi jeg tvilte, fordi jeg ga ham aldri nok, men heller forlot ham såret og sint. Ovenfor meg selv fordi jeg var for  kald til å føle og for feig til å handle. 

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg løp ned trappa, og jeg hørte ham slå i veggen, gang på gang: «Når dette ikke fungerte, hvordan kan noe annet gjøre det?». Når jeg har hatt to år med en gutt jeg elsker, og det ender en marskveld i tårer, hvordan skal jeg noengang elske igjen. Og det er hvordan jeg mistet troen på kjærlighetens kraft. På en sommerdag vil det alltid være mygg.

Jeg tror at jeg kan elske. Jeg tror at jeg kan elske alle mennesker jeg møter på. Jeg tror ikke at man kan bygge et forhold på kjærligheten alene. Jeg tror ikke at kjærligheten seirer over alt, den er den svake parten mot hat og tvil. Jeg tror på tilfeldighetenes kraft, på tid og sted. 

Jeg har bare fortrengt dette. Jeg tenker ikke på ham når jeg hører Lou Reed, når jeg spiser center, når jeg går med cowboystøvler, når jeg ser gutter med dunete overlepper, når jeg lukter syrin. Men han lærte meg hvem jeg er, han lærte meg at en kjæreste må finne og lindre myggstikkene mine, for jeg klarer ikke gjøre det selv. 

Bare bær, ikke sol

Hvordan er den fineste fredagen av dem alle?

Tips:

Ashes to the Wind

I dag har jeg

hørt det tordne med tre sekunders avstand

blitt så fryktelig våt på føttene

laget pasta med pesto

hørt på soundtracket til  "Chocolat" fem ganger

for siste gang kjent rusen av å ha treningstimen min

tenkt at livet mitt er så altfor uoversiktelig

endelig tatt frem symaskinen igjen og sydd dette vesle skjørtet med lommer og blomsterknapper

Scønberg Erken

Familien vår lever etter Skriften. Vi følger ordet. I 1914 skrev fru Scønberg Erken den sjebnesvangre boka som skulle følge slekta mi gjennom pinsevekkelse, okkupasjon i Narvik og farmors tiår som heimkunnskapslærer. Når bestefaren min døde, lå den i hånda hans på likskuet. Nå står den på øverste hylle, og er redusert til en papirlefse. Og av alle oppskriftene, er fyrstekaka den som vekker mest ærefrykt. Det er noe overdådig og lukseriøst med fyrstekaka. Forresten, når det står "stivpisk eggene", mener Schønberg Erken at de skal piskes med en gaffel i to timer. 

Fyrstekake

Bunn:

125 gr sukker

150 gr smør

250 gr hvetemel

1/2 ts bakepulver

1 eggeplomme

2 ss fløte

Fyll:

300 gr mandler

250 gr melis

5 eggehviter

1/2 ts vaniljesukker

1/2 ts bakepulver

Visp smør og sukker hvitt. Rør inn eggeplomma, fløta, bakepulver og hvetemel. Det blir best om du tar hvetemelet i omganger. Kna deigen. Press 3/4 av deigen ned i en form om ikke er så altfor stort, ca 3 cm opp over kantene også. Resten putter du i kjøleskapet, uten å spise noe av den, for gjør du det kommer du ikke til å ha nok senere. Stivpisk eggehvitene og mal mandlene. Bland alle indgrediensene sammen til en smørje. Dette kan du godt spise av. Hell smørja i formen. Ta deigklumpen din ut av kjøleskapet og kjevl den ut. Bruk et bakehjul og kutt deigen i strimler. Dander dem i et rutemønster. Tilsist legger du en lang remse langs kanten av formen. Skal stå på nederste rille i 45 minutter på 175 grader. 

Hode, skulder, kne og tå

Jeg kommer aldri utvilt tilbake fra en ferie. Jeg kommer med tre dager fyllesjuke fra Roskilde eller en ødelagt kropp fra Hardangervidda. Har du ikke gått på fjellet ni timer i strekk, vet du ikke hva jeg snakker om. Hvordan man kan våkne med vondt i hver eneste sene. Hvordan man snubler seg fremover mot neste bakkekam, som bare skjuler enda en ny bakkekam. Og samtidig hvor fantastisk det er når man endelig får et glass vin og en dusj. Og når det eneste som finnes i denne verden er vinden, fjellet og ens egen pust. I dag våknet jeg utslitt med vondt i hode, skulder, kne og tå. Jeg kommer alltid utslitt tilbake fra ferie. 

As you lay to die beside me

Jeg har ikke pyntet meg på mange uker. Treningsklær eller converse og kjole. Og da var det så fantastisk å sykle til sentrum slik. I blant elsker jeg følelsen av å skille meg ut. I blant er det beste jeg vet blikk på bussen. I blant er det beste jeg vet å skape en iøyefallende karakter ut av tøy. Denne kjolen byttet jeg til meg i en butikk på Roskilde. Ett stykk konfirmajsonskjole forsvant, ett stykk jeg-er-bare-søt-og-nusslig-kjole på plass. Nå blir jeg forresten borte en tid. 

Om krig og fred og kjønn og sånn

Det er veldig vanskelig for meg å åpent kalle meg feminist. For det første er det fordi det virker som det er en allmenn mening at feminisme er noe foreldet, en ideologi som ikke har noen betydning i dagens samfunn. For det andre er det fordi de aller fleste guttene jeg kjenner ikke takler å bli konfrontert med kjønnslige argumenter og det klare standpunktet det til syvende og sist er å erklære seg feminist.

Det er paradoksalt at en ideologi som har som grunnverdi at alle skal ha like muligheter og rettigheter uansett kjønn, så sterkt definerer kjønnene, og setter kvinna i båden som den undertrykte og mannen som undertrykkeren. For meg selv kan jeg likevel forsvare dette paradokset. For kvinna ER undertrykt. Hun er overrepresentert på alle statistikker over husvold, voldtekt, depresjon og anoreksia. Og selv om dagens samfunnsstruktur er av en annen art, er kulturen vår dannet i en tid hvor kvinner hadde liten innvirkning.

Og det er nettopp i kulturen at jeg opplever undertrykkelsen. Jeg opplever den ved at man tar meg for å være mindre intelligent, at man tar meg for en nazibitch når jeg uttrykker meg på en måte som er naturlig for en mann, men først og fremst opplever jeg det når jeg ser meg i speilet. For selv klarer jeg ikke rive meg løs fra følelsen av at utseendet mitt er et parameter for verdien min. For en gutt er det annerledes. Gutter måles etter karriere og intellekt. De blir deprimerte fordi de mister jobben eller ambisjonene, men ikke fordi de har noen ekstra kilo på magen. Mens kvinna, som først det siste århundre har vist at hun også har et samfunnsnyttig intellekt, hun sitter fast i den gamle forestillingen om at kvinner først og fremst skal være vakre. Så når hun skal bevise sin verdi, sulter hun seg til døde eller fyller puppene med plast.

Vi har ikke likeverd i dag. En mann og en kvinne har ikke en lik verdi på likt grunnlag. Det trengs ending. Det trengs ikke at man tier problemet ihjel ved å gå til en prinisipiell debatt om feminisme som ideologi. Jeg er feminist, og jeg gidder ikke diskutere akkurat det.

Svimmel

Jeg har fått nytt rom. Eller rettere sagt, jeg ble kastet ut av det gamle. Dette rommet bærer preg av å være et lagringsrom. Plastkasser og hvite vegger. Samtidig sover jeg så deilig i et klinisk rent rom. Og dagene blir lettere og lysere. 

På Roskilde Stasjon

Jeg har sett fem filmer på to dager, spist tre ulike kaker, vært på to omvisninger, en kino, gjort husarbeid og pakket tingene mine ned i plastbokser. Det er definitivt ferie. 

Prinsesse Vilikke

Det var engang er prinsesse som satt forlatt i sitt slott, voktet av det trehodede uhyre Jobb, Penger og Framtid. Men på kveldene, mens det trehodede monsteret sov trygt i Morgendagen, listet hun seg ut i sommernatta. Hennes far hadde bare gitt henne en ting her i livet før han vandret til de evige Jobbmarkeder; en stolt ganger han fant i en grøft. Og hun kjente friheten blafre i vinden og under huden på en Tryggsykkel fra 1961.