Hjerteslag

India. India. India, har vært hjerteslagene mine den siste måneden. Jeg puster støv og eksos, jeg ler ørkensand og kardemomme. Jeg våkner av bønnerop, løshunder i slagsmål, trommene fra bryllupsprosisjoner og aper som hopper over tak av bølgeblikk.

Jeg drikker langsomt chai og ser kvinner vralte forbi med valker og glitrende sarier. Menn i lendeklede og safranfargede turbaner som spiller kort på fortauskanten. Barn som flyr drake fra takene på himmelblå hus. Kuer, kameler, geiter, griser og skranglende sykler i de små smugene mellom forlatte palasser og eroderte festningsmurer. Det lukter svette, urin, fennikel og kumøkk. India fyller meg til fingertuppene, høres i hjerteslagene mine, overvelder meg så fullstendig. Jeg har mer enn nok med bare å eksistere, bare puste i alt dette. India.

Min forelskelse i India begynte med "Tusen og en natt", mammas øredobber, banghra, en obskur butikk, en film. Jeg var ti år, eide min første sari, og drømte om India; engelske adelsdamer ridende på elefant, maharajaer med sabel og mustasje, langhårede hippier i fargerrike togkupeer. beatles, hasj, prester med ansiktsmaling. Det er noe åndelig med India, noe spirituelt, fremmed og lokkende. India er mer enn et land, det er en egen verden. En verden som slår deg i ansiktet, som brutalt forandrer en.

Jeg satt og spilte gitar da han kom bort. Hna ville prøve instrumentet. Jeg ga ham gitaren, og han la den på bakken, satte seg ved siden av i lotusstilling, trykket fingertuppene mot gitarhalsen og strøk neglene mot strengende. Jeg stirret halvveis nyssgjerrig, halvveis frustrert på ham, før det gikk opp for meg at han trodde instrumentet var en sitar. En gutt på tjue år i Indias hovedstad, som aldri hadde sett en gitar, aldri hørt Madonna eller Westlife, som var helt uvitende om hele den vestlige kultur. I alle andre land jeg har vært, er Vesten normgiver. I Sørøst-Asia beundret de meg, slukte hvert ord jeg sa, målet var Vesten, vestlige filmer, vestlig musikk.

I India finnes bare Bollywood og tabla. De tror ikke på at fotball er større enn cricket i Europa. Jeg blir kalt "egget", eventuelt signaliserer de at jeg er som kumelk. Og når jeg sier "naie hindi", ser de vantro på meg, som om de tenker; "Hva i all verden snakker man om det ikke er hindi?". India er bare indisk. En egen verden. Og India er stolt. India lytter aldri. India peker og fløyter og dytter deg dit det passer dem. Om du gjør en liten feil i skjemaet, ikke finner din plass i det uforståelige køsystemet, roter med togtabellene. Det er den indiske måten, og i India er den indiske måten den eneste rette.

India er en egen verden. Med en kultur så gammel og omfattende, med kaster og religioner og språk. Og en elskov for byråkrati. I denne verdenen ser jeg noe nytt hver dag, lærer noe nytt hver dag. Jeg konfronteres med meg selv og min kultur. India og Norge er ikke så ulikt, strt av tradisjon og historie. Kaster, fattigdom og overtro er også norske fenomener.

India er en egen verden. Og jeg har mer enn nok med å la meg overvelde, sitte med min chaikopp og bare se, bare være, i alt dette. India.

Jeg elsker Vietnam fordi:

Vel, jeg har gjort meg skyldig igjen. Daarlig med oppdateringer. Det er fordi jeg ikke faar lastet opp bilder. Men jeg skal proeve igjen. I mellomtiden, en punktvis forklaring paa hvorfor jeg elsker Vietnam:

• Jeg kan tretti ord paa vietnamesisk bla takk, vaarrull, buss og gutt.
• Jeg moette en helt fantastisk jente, og naa god frend paa bussen dit.
• Jeg laerte aa spille gitar av en norsktalende franskmann.
• Jeg sov paa gulvet hos en stammefamilie med skumringsblaa, broderte drakter som alle var under 1,50 og spiste ris og gresskar til alle maaltider.
• Jag aldri har sett saa mye vann foer. Eller rismarker.
• Jeg elsker aa bli klaadd paa av smaa vietnamesere som synes jeg er unik.
• Jeg ble lullet i soevn av tutene fra motorsyklene.
• Jeg kun har livnaert meg paa nuddelsuppe.
• Jeg har tegnet og faatt sydd min egen vinterkaape.
• Jeg har faatt litt mer sol og strand og monsun.
• Jeg har blitt frastjaalet alle kortene mine og gaar fortiden rundt som en levende bank med flerfoldige tusen i kontanter og hjertet i halsen.
• Jeg fant en kino som serverte ordentelig espresso.
• Jeg jeg fikk en kortvarig vietnamesisk kjaereste som gav meg en tur til 60 dollar gratis.
• Jeg synes vietnamesere hoeres rasende ut naar de snakker.

Jeg dro til Hanoi og kjoepte et kamera

Endring i planene

Og jeg lager et innlegg for aa vise syndromet "endring i planene". Jeg klarer aldri aa bestemme meg for hvor jeg skal dra, noe som er et virkelig luksusproblem. Her er et vakkert, selvkomponert kart.

1. Svart er der jeg allerede har reist.
2. Graatt er der jeg planla aa reise hjemme i Norge.
3. Roedt er der jeg fant ut at det var mest praktisk aa reise.
4. Groenn og tjukk strek er veien jeg velger paa grunn av et kamera.

Hva jeg har gjort siden sist

Fem dager i et tempel.
I fjellene over Chiang Mai, saa det var isende kaldt hele tiden. Jeg hadde et tredve kvaderatmeter stort rom, viss eneste innhold var et teppe aa sove paa. Jeg gikk kun kledd i hvite klaer, fikk ikke bruke mobil, lese, skrive, forlate tempelet eller i det hele tatt snakke. Opp klokken fem hver morgen og siste maaltid elleve paa formiddagen. Jeg drakk umennesklige mengder te og saa paa regnet, og ellers mediterte jeg til bena visnet under meg og hodet var tungt av anstrengelsen. Mange munker trener i flere aar foer de behersker meditasjon, jeg hadde fem dager. Laerte en hel del om buddhisme og mystikk, men var sjeleglad for aa returnere til svette Chiang Mai.

Tre dager paa reisefot.
Inn i Laos. For et opplegg. Tolv timer buss til grensa og to dager i baat ned Mekong. I Laos har de nemlig ikke veier. Men baatturen var fantastisk. Omringet av jungelkledde aaser, barn som loep langs bredden, og den brede elva som lukter jord. Paa et tidspunkt grunnstoette vi, og alle maatte av aa dytte. Natta tilbringte vi i en liten landsby. Da vi kom feiret de en buddhistisk hoeytid, og inviterte oss med. Landsbyboerene slapp smaa palmebaater med tente lys ned Mekong, barna loep ekstatiske rundt med kinaputter og siden var det karaokekveld med dans og perlekledde kvinner. Kvelden etter naadde jeg Luang Prabang.

En dag turistvirksomhet.
Som innebar tempelsightseeing og kafesludring og markedsvandring og annet spennende.

Tre dager feber.
Hvor jeg stort sett sov.

To dager i hovedstaden som ikke eksisterer.
Vientiane. Med tohundretusen innbyggere, smaa gater og vestlige kafeer. Har syklet rundt og besoekt noen probagandamuseer, og soekt om et visum til Vietnam. Etter at jeg fant ut at de kun har ET digitalt speilreflekskamera til salgs i HELE Laos, drar jeg over grensa paa jakt etter et annet.

En beslutningstager bekjennelser

Jeg er skyldig i daarlig oppdatering. Men alt gaar saa fort. Raskere enn hjemme. Jeg kan ikke fatte at jeg har reist i over en maaned. Plutselig virker det som jeg har saa alt for lite tid. Jeg skriver lister over ting jeg ville gjort om jeg hadde mer tid. Syklet Nord-Thailand paa tvers, reist oestkysten av Malaysia. Jeg tror jeg kunne reist flere aar i Soeroest-Asia uten aa gaa lei.

Naa har jeg vaert litt over to uker i Thailand. Foerst i Soer, brukte tiden paa aa bli brun, lese og sov naermere 14 timer daglig. I Krabi dro vi paa kajaktur i de fantastiske kalkhulene og canyonene. Naturen i soer er utrolig, med oeyer som staar rett opp av vannet og herlige strender. Videre dro jeg og Einar til Koh Pangang for aa moete vaar tyske duo, Anna og Anika. Paa et tidspunkt ble jeg kvalm av strender og hengekoeyer (luksusproblem), og forlot reisefoelget til fordel for Bangkok.

Enhver fornuftig reisende sier de hater Bangkok. Jeg elsker byen. Jeg elsker alt livet, matbodene og trafikken. Ble kun et par netter foer jeg dro til Ayutthaya. Som eneste turist i paa denne innlandsoya dro jeg paa museer og ruiner. Ayhuttaya er et gammelt kongerike med de mest imponerende spor. Bodde paa etet vakker gjestehus, med egen dam med brygge og hengekoeyer og en gammel universitetslaerer som hadde reist over hele verden og vokst opp i teakhuset jeg bodde i. Hun fulgte meg til nattoget til Chiang Mai. I Chiang Mai moette jeg Linn, fra Sverige. Naa er vi sammen i Pai, en liten landsby i nord. Vi skal vaere her i et par dager bare; kjoere rundt aa titte paa jordbruk og fossefall. Det er herlig aa ha selskap, saerlig ettersom Linn liker natur og trekking bedre enn oel.

Det er rart hvordan jeg venner meg til aa reise. Vender meg til skitne klaer og mangel paa dopapir og mygg. Hvordan jeg nyter aa vaere alene, nyter aa bruke dagen paa ingenting. Plutselig har jeg mistet all rastloeshet, all evne til aa ta beslutninger og planlegge. Jeg lever paa impuls og lyst. Og om noen dager krysser jeg grensa til Laos.

Om lengsel og reise

Noen ganger foeler jeg meg som et halvt menneske; som et tomt skall paa evig jakt etter ting som kan gjoere meg fullendt. Derfor forlot jeg Norge. Fordi jeg ville finne de bitene jeg alltid leter etter; men jeg ville finne dem i meg selv. Fordi jeg ville oppnaa en frihet, som jeg aldri vil kjenne hjemme. Jeg foeler meg ikke som et annet menneske her. Jeg lengter hjem, akkurat som jeg lengter etter aa kjenne meg hel, men hva jeg virkelig laerer her nede, er at det i stoerre grad handler om aa forsone seg med lengselen, fremfor aa la den styre. Jeg lengter og har det fint.

Dette er det siste innlegget fra Malaysia. Jeg reiser videre til Krabi, Thailand i morgen tidlig. Den siste uka har jeg befunnet meg paa en oey paa oestkysten. Hvit sand, asurblaatt vann, backpackere og smuglerrom. Jeg sov i en sliten bungalow med rottene som eneste samboere, spiset daarlig mat og paadro meg annengradsforbrenning over hele kroppen (og naa tilsvarende flassing). Jeg tok dykkelappen, og svoemte blant fisker i alle nyanser, en to meter lang skilpadde og haier. Det var isolert og sosialt paa samme tid, og naa langter jeg bare tilbake.

Men paa grunn av pengeproblemer, illeluktende garderobe og behov for thailandsk visum, maatte jeg tilsist forlate saltvann og sand til fordel for eksos og naanbroed her i Georgetown. Jeg har brukt de siste to dagene paa internett og kinomaraton. Jeg reiser sammen med Hakim fra Belgia og Einar fra Moss. Jeg trives jo som kjent best alene, men for oeyeblikket passer et reisefoelge meg helt fint. Da slipper jeg aa tenke saa mye.

Svar

Jeg faar av en eller annen grunn ikke svart i kommentarfeltene, saa jeg lager et lite svar-paa-kommentarer-innlegg.

Jo-Mikkel: Jeg haaper du har det fint. Jeg foeler meg ikke saa mye ute egentlig. All denne turismen og disse internettgreiene; foeler meg inne. Og ute. Haha.

Esther: Akkurat her i Malaysia er det ikka saa mange buddhister, for det meste muslimer, taoister og hinduister, men naar jeg krysser grensa til Thailand lover jeg aa gni paa noen mager og oenske meg penger og rene klaer :)

Pappa: Det har ikke vaert saa mye dansing paa bordet enna. Foeler heller ikke at jeg glir rett inn i backpackermiljoet; er jo endel yngre enn de fleste jeg moeter, og har heller ikke reist saa mye at jeg stiger paa rangstigen. Men jeg skal forsoeke aa faa kjoet en slik utvasket fiskermannsbukse, saa jeg passer bedre inn. Jeg har litt problemer med aa laste opp bilder, fordi internettet er saa tregt her nede. Jeg er heller ikke saa god til aa ta bilder, begrenset hvor mange bilder man gidder aa ta av bygninger og traer. Angrer litt paa at jeg ikke tok med det andre kameraet, men, jaja. Forsoeker aa foere en god dagbok, saa jeg kan lagre minnene der istedenfor.

Katrine: Saa fint at Marit og Cato er paa plass. Jeg har ikke opplevd noen situasjoner hvor jeg har foelt meg direkte utrygg enna, men Malaysia er jo et moderne land, saa jeg skal vente med aa uttale meg til jeg kommer til Kambodsja eller India ;) Haaper dere faar en fin hoest der ute paa bondelandet. Og hils Helge og pinnekjoett-sauene!

Over ti dager

Naa er jeg i Cameron Highland. Det heter faktisk saa. Det ser ut som en sveitsisk landsby bygget i midten av jungelen. Landsbyene ble opprinnelig etablert av de engelske koloniherrene, og i dag er det et velkjent turidtmaal for malaysiere. Rundt ligger plantasjer, te, jordbaer, blomster og mais. For foerste gang har jeg tatt i bruk soveposen min. Her oppe paa 1700 moh er det rimlig kaldt om nettene.

Fra Singapore dro jeg til Malaka, soer i Malaysia. Jeg hadde planlagt aa bli en dag; det ble fire. Om kveldene var nattmarkeder med mat og rariteret. De smaa husene i Chinatown var belyst av roede lamper og elven var dekket av baater. Om dagene gikk jeg rundt i de mange kunstbutikkene og antikvariatene. Eller syklet rundt. Eller satt paa tehuset. Har du noensinne vaert paa et tehus? Sett hvordan de moeysommelig og konsentrert trekker teen i fire ulike kanner? Den gamle mannen som spiller strenger? Jeg fant en fred der inne, som jeg skjelden opplever i Oslo.

Videre busset jeg til Kuala Lumpur. KL er en fryktelig uoversiktelig by. Brukte halve tiden min paa aa finne ut hvor jeg var paa kartet. Samtidig foeles byen mer levende enn Singapore. Et gigantisk marked med hijaber og sarier. Gate paa gate med smaa spesialiserte butikker. Men det som gjorde at jeg trivdes saa godt i KL var hostellet. "Le Village" ligger like i naerheten av Chinatown, i en villa fra 1914. Trolig har det ikke blitt pusset opp siden. Stedet ble delvis brukt som attelier og veggene var dekket av malerier. Stukkaturer i taket, en samling avdankede moebler paa takterrasen. Og gjestene var kanskje stereotypien av backpackere; skjeggete, illeluktende og litt hippieaktige. Det var sosialt. Til tider litt for mye. Saa jeg dro videre. Bussene til Cameron Highland var fulle, saa jeg dro til en naerliggende by; Ipoh. Etter aa ha loept halve stasjonen rundt for aa finne bussen og derretter tilbringe tre timer i buss, maatte jeg bruke taaplig mye penger paa et hotellrom. Men jeg begynner aa laere; alltid moet opp paa busstasjonen dagen foer, alltid vaer forberedt paa at det ikke gaar som planlagt.

Jeg begynner aa bli vant til dette naa. Det er bare aa ta det med ro. Ikke planlegge for mye. Ikke tenke saa mye paa alt hjemme. Savnet foeles ikke som naar jeg var mindre; som da jeg kunne ligge aa grine paa natta og knuge paa bamsen. Mer som en konstant foelelse av at du ikke er der du hoerer hjemme. At du staar paa utsiden. Og det er jo noe du blir vant til det ogsaa.

Singlahpura

Jeg sitter aa venter paa bussen til Malaysia, og proever forgjeves aa ;aste opp bilder fra kameraet mitt. Jeg har vaert i Singapore i fem dager, og krysset byen flerforldige ganger. Jeg liker meg her. Paa en maate er det en moderne by med skyskrapere og stresskoffurter, paa en annen maate en liten landsby, med smaa sukkertoeyhus og gamle koner paa hjoernet. I gatene gaar kinsesiske jenter i miniskjoert, indiske prester med bar kulemage og arabere i niquab. Taoistene feirer en eller annen hoeytid og brenner falske penger i gatene, jeg vaakner av ropene fra minareten. Og likevel; alle snakker engelsk, alt fungerer. Paa en maate er dette som Europa, paa en annen maate ikke.

Singapore er en helt fantastisk by for shopping. Utvalget er overveldende. Orchard Road kan anbefales, men ogsaa de mindre, lokale senterene. Dessverre er det ikke saa billig her. Asian Civilisation Museum er en annen opptur her i byen. Og templene. Folk her er ikke saa vennlige, men tilsvarende kontaktsoekende. Og det er alltid noen som vil snakke med meg.

Jeg bruker mye av dagene paa kafeer i Kempong Glam, det arabiske omraadet. Leser, drikker te, ser paa folk. Dagene gaar sakte. Det er kjedelig paa en fin maate. Endelig har jeg tid nok til aa styre selv. Jeg har det med andre ord bedre enn forventet. Men paa en maate foeles det som om jeg skal hjem om noen ukers tid. Ni maander er for lenge til aa fatte.

Hvordan gaar det med deg?

Kort og konsist

Nå drar jeg. Om kanskje fem minutter. Først til Singapore. Jeg begynner å bli ferdig med all gråtingen og pakkingen, og gleder meg egentlig mest. Jeg skal prøve å få skrevet her et par ganger i måneden, så det er bare å titte innom i blant. Jeg blir kjempeglad for litt kommentarer, så jeg ikke mister helt kontakten med hjemlandet og dere fininger. Vi ses.

Hva jeg føler

Jeg vet ikke helt hva jeg kan skrive. Hva jeg kan si. Jeg klarer ikke dele med meg det jeg føler i disse dager. Jeg klemmer mennesker som forsvinner ut av livet mitt, jeg sykler rundt i gater som aldri vil være de samme igjen. Og jeg ser alt i et annet lys. Alt virker plutselig så sårbart, og jeg har allerede mistet den tryggheten. Jeg må bare overleve disse siste dagene. Jeg må bare takle denne avskjeden. 

Jeg vet det er uungåelig. Jeg lever ikke på pausemodus, livet går videre og det gamle vil aldri bestå. Men det river meg opp at jeg velger bort alt dette. At jeg forlater søndagsfrokoster og armene dine. Jeg skulle ønske jeg var mindre bevisst, at jeg kunne vokse fra dette livet i stedet for å sette meg på det flyet. Jeg vet jeg ikke er sånn. Jeg vet jeg har tatt et valg som er riktig for meg; jeg får løsrevet meg fra det jeg føler hemmer, jeg tar det bevisste valget som jeg kan være stolt av og bygge min egen selvoppfatning på. Men det gjør det faen meg ikke noe lettere at det er et riktig valg, når jeg kjenner meg helt tom, og alt som gjemmer seg i bunnen er en sorg jeg aldri før har kjent på. 

Jeg er så lei meg for at jeg må vise deg hvor forgjengelig livet er. Jeg er så lei meg for at jeg måtte se det selv. 

She pours her daydream in a cup, spoon of sugar sweetens it up

Kaja har en nabo som har en morellåker som utrolig nok har moreller. Og i Kajas hus har gjeser som har tømmermenn som skriker om moreller. De løper gjennom åkerene og inn i buskene. De gjemmer seg for morellbonden og smiler med rød saft i munnvikene. Morellsola skinner over morellgjestene som synger "morellmorellmorell, jeg vil ha deg, min morell". 

Livet

Jeg kastet nettopp almanakken min fordi dette stod på neste side. 

Tredve kjoler og feminist

Da jeg kom hjem fra tre dager med bare føtter, gamle venner, nattbad, hud og morellsteiner, hadde foreldrene mine spart denne kronikken for meg. Først og fremst fordi de mener jeg har uansvarlig høye hæler. Nest fordi de trodde de kunne utfordre meg litt i et paradoks jeg allerede var kommet til bunns i. 

"Ida er ganske interessant. Egenartet. For å si det sånn. Det første man legger merke til er den originale garderoben. Selv sier hun at hun vil kle seg i antrekk som gir assosiasjoner." Årbokomtalen min. Sier vel sitt. Jeg er i alminnelighet kjent for klærne mine. Jeg eier tredve kjoler og høye hæler. Jeg dyrker det feminine. Jeg baker og sminker meg og pyssler med sysaker. Jeg har aldri tydlig opponert mot min kjønnsrolle. Så hvordan kan jeg da si at jeg ønsker en frigjort kvinne, når jeg bidrar til den kulturen som lenker alle kvinner? Hvordan kan jeg våge å kalle meg feminist?

Fordi jeg mener at det ikke handler om de høye hælene og sminka. Kulturen vår vil alltid skille mellom mann og kvinne. Jeg vil ikke sytres av kulturen, hverken inn i en kjønnsrolle eller ut av en. Jeg kan ikke velge å ikke være en kvinne, og jeg vil heller aldri forsøke å etterligne en mann. Da mener jeg det viktigere hvordan du forholder deg til eget kjønn.

Det handler om at kvinner må våge å være kvinner på eget premiss. Det er ingenting som tilsier at mannen skal ha den makten som begge kjønn tillegger ham. Kvinne gjør seg selv til et offer; nettopp fordi hun lar seg styre av kulturen. Det viktigste er bevisstheten du har rundt valgene du gjør, hvorfor og hvem du gjør det for. Ikke hvilket skopar du velger på morgenen.  

Rapport

Akkurat nå kan jeg ikke ha et bedre liv å reise i fra. 

Hjemme og borte

Hvordan jeg mistet troen på kjærligheten

Det kjennes som et myggstikk. Sommerdagen lukter av syrin og klam hud, og du tenker at det er sommer, det vil alltid være sommer, så da må man bare regne med et myggstikk eller to. Du biter tennene sammen, og du tenker at, aldri i verden om jeg vil gi slipp på sommerdager og syriner for et skarve myggstikks skyld. Men når du ligger intill ham klør det, når du sitter på bussen klør det, når du tenker på ham klør det. 

Han ga meg alltid det jeg ba om. Jeg så inn i hans innerste, mørkeste krok. Jeg følte aldri at jeg kunne gi ham nok tilbake. Jeg gjorde alt jeg kunne for at han skulle føle seg elsket, mens samvittigheten skrek i meg. Vi var så sårbare, vi lå der å telte kvister i taket, uten å vite hvor sårbare vi var.

Det er slik en vakker sommerdag, og blir så rasende på deg selv for at du lar deg bry med dette lille myggstikket. Du blir rasende på ham som lar det klø. Du unngår å ta telefonen når du ser det er ham. Du lyver. Du sårer. Du gjør planer på en onsdag, selv om du vet det er deres dag. 

Jeg sa jeg elsket ham, og jeg mente det. Jeg sovnet i hans trygghet, våknet i hans duft. Samtidig følte jeg meg som verdens dårligste menneske. Ovenfor ham fordi jeg tvilte, fordi jeg ga ham aldri nok, men heller forlot ham såret og sint. Ovenfor meg selv fordi jeg var for  kald til å føle og for feig til å handle. 

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg løp ned trappa, og jeg hørte ham slå i veggen, gang på gang: «Når dette ikke fungerte, hvordan kan noe annet gjøre det?». Når jeg har hatt to år med en gutt jeg elsker, og det ender en marskveld i tårer, hvordan skal jeg noengang elske igjen. Og det er hvordan jeg mistet troen på kjærlighetens kraft. På en sommerdag vil det alltid være mygg.

Jeg tror at jeg kan elske. Jeg tror at jeg kan elske alle mennesker jeg møter på. Jeg tror ikke at man kan bygge et forhold på kjærligheten alene. Jeg tror ikke at kjærligheten seirer over alt, den er den svake parten mot hat og tvil. Jeg tror på tilfeldighetenes kraft, på tid og sted. 

Jeg har bare fortrengt dette. Jeg tenker ikke på ham når jeg hører Lou Reed, når jeg spiser center, når jeg går med cowboystøvler, når jeg ser gutter med dunete overlepper, når jeg lukter syrin. Men han lærte meg hvem jeg er, han lærte meg at en kjæreste må finne og lindre myggstikkene mine, for jeg klarer ikke gjøre det selv. 

Bare bær, ikke sol

Hvordan er den fineste fredagen av dem alle?

Tips:

Ashes to the Wind

I dag har jeg

hørt det tordne med tre sekunders avstand

blitt så fryktelig våt på føttene

laget pasta med pesto

hørt på soundtracket til  "Chocolat" fem ganger

for siste gang kjent rusen av å ha treningstimen min

tenkt at livet mitt er så altfor uoversiktelig

endelig tatt frem symaskinen igjen og sydd dette vesle skjørtet med lommer og blomsterknapper