Whats wrong with wanting a little magic?

Så muffins

3 egg

2,5 dl sukker

1 ts vaniljesukker

50 g smør

1 dl kefir

3,5 dl hvetemelk

2 ts bakepulver

Gjør dette: 

Visp egg og sukker hvitt og luftig. Smelt smør og bland i melken. Bland alle ingrediensene. Formene skal være ca halvfulle. Sett dem på 175 grader i ovnen til de er gyldne (ca 15 min). Avkjøl før du har på vilt god glasur.

Latskapens fremgangsmåte:

Om du ikke gidder gå i butikken, viser mine erfaringer at man lett kan sløyfe egg, ersatte smør med olje og kefir med melk og bare mikse alle ingrediensene som man ønsker.

Glasur

60 g mykt smør

5 dl melis

1 ts vaniljesukker

100 gr philadeliphia

Konditorfarger, støssel og annet fint

Bland det hele og bre det over muffinen. 

Det bli ca 15 muffin av oppskriften (mindre om du smaker så mye på røra som meg). Og nå er jeg alt for mett og ligger alt for langt etter med mattelesingen. Men som Mummimamma sier: "alt som er godt er bra for magen".  

Mormors kommode

Det er synd å si det, men dødsfall har sine positive sider for materalister som meg. Fine ting som fine mennesker har brukt hele livet på å samle opp, kan man plutselig bare forsyne seg med. Når mormoren min døde, var jeg tretten, og alt for ung til å interessere meg for kjolene. Smykkene derimot, tok jeg med. Gullklokke og diamantblad. Og hanskene. 

Ikke at jeg tør å bruke noe av det fine fra mormor. Jeg er altfor skjødesløs med sånt.  

Til tjeneste

To løfter jeg aldri klarer å holde:

1. Jeg skal ikke bruke penger på klær denne måneden.
   
2. Om jeg først kjøper noe, så er det for å spare det til sommeren.
   

Dette skjøret kjøpte jeg for en tier på Fretex igår. Jeg tror faktisk det er et barnekostyme, men å, så fint og tjenetsepikeaktig. Den halvskjeve kragen kjøpte jeg på loppemarked i helga, genser fra kjelleren og hanskene har jeg arvet etter bestemor. I det hele tatt et antrekk jeg burde spart til en annen anledning enn fysikktime. 

Krussedull

Sånn kjenner jeg det i dag:

Når jeg tenker meg om, er det egentlig sånn jeg kjenner det generelt. At jeg ganske så sikkert har endt opp med alt det beste, men det forandrer ikke det faktum at alt bare er kaoskrusseduller, ikke så fint og overhode ikke sånn jeg vil ha det. 

En bloggers erkjennelse

Hurra for deg, blogg. Du fyller én måned, og har vokst deg så mye større. Plutselig er det flere enn meg som leser deg!

Du skal være den bloggen jeg selv ville lest. Du skal bare handle om fine ting, og ha samme stemning som lange søndagsfrokoster. Du er ingen se-hva-jeg-jorde-igår-blogg eller se-jeg-kan-lime-inn-bilder-jeg-har-funnet-på-andres-blogger-blogg, men en blogg uten særlig substans, men mye hjerterom.

Jeg har en tilståelse å komme med; jeg blogger først og fremst for egen del. Jeg trenger et sted å utfolde en smule hverdagskreativitet. Et sted hvor jeg kan være meg, og ikke Ida. Et sted hvor jeg ikke tenker på fremtiden eller skolen, men bare på alt de fine som skjer meg hver dag. 

Jeg blogger for deg også. For deg som er min beste venn, og bare vil finne ut hva jeg tenker på for øyeblikket. For deg jeg ser hver dag, men som ikke kjenne meg så altfor godt likevel. For deg jeg aldri har møtt, men som bare vil sniktitte inn i en annens liv. For deg som ligger våken og trenger litt underholdning eller et holdepunkt. Hvor rart må det ikke være for deg å stå på utsiden og titte inn på navlebeskuende meg?

Det mest konkrete eksempelet på at blogging er mer en meningsløs tidtrøyte; jeg hadde aldri sett dette på en vegg i Vogts gate, om jeg ikke hadde skrevet posten i går. Denne dagen ville vært ett fint øyeblikk fattigere:

Sannhetens ord på en vegg

I går syklet jeg opp Waldemar Tranesgate. På toppen stod disse ordene skrevet. Og jeg lo ganske høyt for meg selv. Så begynte jeg å tenke på; hva om personen bak ordene, ville skrevet på mine menneskers vegger. Hva ville hun ha skrevet? Jeg tok meg friheten på to vegger (skrev med kritt men måtte freshe det opp i photoshop, for det ble så utydelig)

Loppemarked

Loppemarkedene er paradis på jord. Jeg elsker hvordan alle løper for livet ved åpning, og at det er så vilt billig. I dag var jeg på Sagene skoles loppemarked og fikk med meg noen jakker hjem. En eksosrype-jakke i skinn og en miltærjakke i filt. Loppemarkeder setter adrenalinet i kok; se så sint jeg ble!

Karlson på Taket

Idag har jeg på meg cordfløyelsbukse i rar farge fra Fretex, strømpebukser fra Lindex, belte og genser fra kjelleren og smykke fra Marokko. De pleier å kalle meg Karlson på Taket i denne buksa. Det er derfor jeg blir så glad av den. 

Jenter og marsipankaker

Så klisjé som det enn kan høres ut: Jeg har forelsket meg. I Elsa Billgren. Og Hanna Fridén. Tanken på at det finnes slike jenter der ute, får meg til å dagdrømme over en tilværelse som lesbisk. Jeg mener i utgangspunktet at kjærlighet og tiltrekning har lite med kjønn å gjøre, at det er mer en vane enn en naturlov. Kjønnsorganet er liksom ikke det første jeg tenker på i forelskelsens rus. Og, hadde jeg truffet en jente som dette, hadde jeg kastet mine heterofile vaner til sjøs: 

Hun skulle bestandig være hjemme på formiddagene, traske rundt i bare undertøyet til popmusikk. Hun skulle hatt tykke knær og myk mage; alldeles struttende og rosa og dunete som en marsipankake. Hun skulle plystret på do og prompet i sofaen mens hun lo. Hun skulle bakt kake før tre og slikket bollen med fingrene og kinnene og haka. Hun skulle ledd brølende og gjort narr av alle vennene mine. Hver kveld, når hun gikk ut, skulle hun drikke seg syndens full på rødvin, bite gutter i øret og skrike til Jokke og Valentinerne. Og jeg skulle sukke av rødme og oppgitthet og stolthet og leid henne hjem i seng. Og når vi våknet morgenen etter, skulle alt bare være marsipankake. Og hun ville ikke våkne med meg, men bare sove tungt, duftende av kjønn og eplemos. 

Ta meg!

I dag når jeg drakk min vanlige dobbelkaffelattepålettmelk på lånte penger, fanget denne boka, helt alene på et kafébord, min oppmerksomhet. Lappen sa: " Ta meg, jeg er en gratis bok". Nærmere undersøkelser viste at boka tilhørte bookcrossing.com, ett nettsted hvor man kan registrere bøker, for så å legge dem fra seg på tilfeldige steder. Finneren kan legge igjen en liten post, og kanskje reiser boka verden rundt. For en søt ide! 

Jeg får gyve løs på den en gang ut i sommerferien når jeg ikke drukner i fysikk og matte. 

Ting å fylle fine kopper med

Dette er den fineste koppen jeg vet om. Vi har 26 ulike mummikopper, som Moren min bokstavelig talt har blødd for (vi fikk dem fra Blodbanken). Ting man kan fylle fine kopper med:

Marokkansk te

Grønn te

En halv ts kvernet ingefær

En halv ts kanel

En ts honning

Godnatt-melk

En kopp varm melk

En ts honning

En halv ts kanel

Aller best blir det med melkeskum

Barsk kakao

2 dl melk

1,5 ss kakaopulver

1,5 ss sukker

En klype chillipulver

En ts vaniljesukker

En bitteliten ts kanel

Varmes opp sammen

En hyllest til påsken

I dag sov jeg lenge og spiste lang frokost og har ikke gjort noe videre. Foreldrene mine har en personlig hevnaksjon mot alt som heter tradisjoner, så påskeegg og påskepynt har jeg stått for selv. I dag er jeg ganske enkelt også ikledd påske (alt fra loppemarked). 

Banale klær

I går snakket jeg med Jomikkel på telefon. Han leste gjennom postene med ironisk tullestemme og mente det hele var banalt. At det har for lite substans og mening, for lite "krig og fred og sånn".

Dersom andre skulle sitte med denne oppfatningen, føler jeg for et oppklarende innlegg. Klær er ikke banalt. Klær er også en måte å uttrykke standpunkt og identitet. Klær er kreativ utfoldelse. Klesskapet er malerpaletten og antrekket en komposisjon. Måten jeg kler meg på er min hverdagskreativitet. Jeg tenker ikke så mye før jeg kler på meg. Jeg har ofte et utgangspunkt, som en følelse eller historie eller karakter. Kanskje vil jeg utfordre litt, kanskje vil jeg vekke latter eller minner. Poenget mitt er i hvert fall, at leser man mellom linjene, er klær mye mer en "krig og fred og sånn". Min vesle, prentensiøse blogg handler altså om hvem jeg er, med hva jeg har på meg. 

Dette var vel også det jeg burde sagt på telefonen i går. 

Se min kjole

I kjelleren fant jeg denne dekadente, litt bondageaktige, madonnainspirerte kjolen. Mamma forteller at hun kjøpte den til julebord i 1988. Vistnok brukte jeg denne kjolen i barnebursdager før skolealder (ikke skjønner jeg hvorfor foreldrene mine slapp meg ut av huset kledd sånn), fordi jeg ville være prinsesse. Og nå, ti år senere, er det kjærlighet ved første blikk. Nå må jeg bare bli invitert i et eller annet lumsk selskap så jeg faktisk kan bruke den.  

Kokt fløyte

I dag har jeg ene og alene livnært meg av créme brulée. Dette er jo en dessert som for mange er tradisjonell, men for meg fremdeles er ny og litt eksotisk men mest kvalmende.  Maria var kokk.

Marias créme brulée

6 dl kremfløte

1 vaniljestang

5 eggeplommer

94 gr sukker

Kremfløten og vaniljestangen varmes til like under kokepunktet, og settes til avkjøling (ca 10 min). Bland eggeplommer og sukker godt, før fløten helles i. Rør og hell i ildfaste, gjerne ganske flate former. Sett i ovnen på 100 grader i omtrent en time (eller til innholdet virker noenlunde fast). Strø over et tynt lag sukker og brenn med créme-brulée-brenner. Noen minutter på "grill" i ovnen fungerer på samme vis. 

Kaférundtur

I dag var jeg oppe fem, for å åpne et treningssenter uten besøkende.

Heldigvis rakk jeg kaférundtur med Fredrik før søvnbehovet meldte seg. Den alltid like teknisk begavede Fredrik hadde et nytt objektiv uten noe nytteverdi eller blender, men med en fjær man manuelt kunne styre fokuset med. Effekten ble jo utrolig fin. 

Jeg har også lyst til å tipse litt her på bloggen; og de ultimate kafétipsene kommer her: Den ubestridte, beste kaféen i Oslo sentrum er Bare Jazz. Kaffe i smug og jazz mellom potteplanter. Men den er alltid full, så når regnet kom dro vi til Cocoa (on the go go eller sit sit, alt ettersom). Cocoa ligger så ganske gjemt, men serverer den beste kakaoen, med valgfire smaker som peppermynte, toffee, kokkos og rosa tyggegummi. Den klassiske er jo, kanskje ikke overraskende, best. 

En fin veske på et fint sted

Jeg var i Bergen for noen uker siden. I gata jeg bodde oppdaget jeg et nydelig lite raritetskabinett; Kostym. Det var lørdag kveld og vi syklet hjem fra matbutikken, og vi tittet inn i den vesle butikken. Og der, mellom høye hæler og krimskrams, fantes en jente som åpnet butikken bare for oss. Og ikke nok med det; man kunne også betale med giro! Hvor fantastisk er ikke det?

Så innimellom kjolene, fant jeg denne utrolige veska. Den er ikke bare unormalt stor og firkantet, den er også kjempeupraktisk. Men hva gjør det når ekspeditrisen er søt, kvelden er sen og betalingen valgfri?

Butikkbildet er fra den søte ekspeditrisen blogg. 

Det var en gang en fyr med dinglende lem

Jeg sitter på jobb og spiser sjokoladeegg og Kick som jeg har fått. Jeg har med kamera, men ingen overgang, så det problematiserte publiseringen av ett nytt innlegg.

Jobben min er vanlig, men av en eller annen grunn skjer det alltid så mye merkelig der. Det som gjennom årene har merket meg mest, er hendelsen i herregarderoben. Det var en kveld jeg nettopp hadde gjort oppgjøret og ryddet, jeg skulle til å stenge, først måtte jeg bare rydde gjennom garderobene. Så, ganske så uvitende og travel, stormer jeg inn i herregarderoben. I øyenkroken ser jeg en betutta, ung fyr i kun T-skjorte og dinglende kjønn. Men oppdagelsen var for sen; en snuopprasjon ville bare forverre situasjonen. Så, jeg gikk inn i dusjen, der utsikten var dårligere. Følgende samtale fant sted:

Meg: "Du må bare beklage. Det var ikke med meningen."
Han: "Dette var pinlig"
Meg: "Ja, jeg må bli flinkere til å banke".
...
Meg: "Du er ikke den første det har skjedd med da" (løgn for hans skyld)
Han: "Å nei?"
Meg: "Ja, men, dette er første gang jeg har vært heldig. De andre har bare vært feite og gamle." (løgn for å ufarliggjøre situasjonen med humor)

Så gikk vi hjem begge to.
Neste mandag kom han igjen. Vi smilte pinlig berørte til hverandre. Kvelden går, og tiden kommer for stegning. Jeg går ned for å rydde. Et kvarter etter stengetid kommer dinglende-lem-fyren ned. Jeg syns det hele begynner å bli rart.

Han: "Du, er det greit om jeg går etter stengetid?".
Meg: "Ja, bare du er ute før ti."
...
Han: "Du, hva syns du egentlig?"
Meg: "Hæ?"
Han: "Ja, hva syns du om det du så".
Meg: "Ja som sagt, jeg ble jo ikke akkurat skuffa". (hva kunne jeg egentlig svare?)
Han: "Jaja, du skulle sett den når den var stiv da".

Hvem er det som tror at DETTE er måten å havne i seng med en jente? Hvilke motiver har man egentlig for en sånn samtale? Er ikke dette bare sært?

Denne historien har jeg også fortalt til GP-Rybak, forresten.

Doll me up!

Jeg kom ganske så nettopp hjem fra Margrete med 200 bilder på minnekortet. Hun feiret en ganske så sen, ganske så bra nittenårsdag. Tema: feisjer. Grublet lenge over hva jeg skulle komme som, og endte opp med "dukke". Rosa, med misslykka krøller og falske øyenvipper. 

Tips til neste gang du skal på fetisjtemabursdagsfest: hore, sekretær, lakk og lær, village people, cheerleader, bunny, politikvinne, åstedsgransker, lik, snekker, skitricot, dark water, farger, skolepike, matros og min personlige favoritt, tricotbukseselergassmaskefetisjen. (Lapdance med morbid sugerør). 

Familien Søm

Skal jeg fortelle noe rart? I vesle, lille, trange Oslo finnes ikke en eneste ordentlig stoffbutikk. Det er dyrt, dårlig utvalg og stygge mønstre. Men, mor og bror har funnet en løsning; Stoff og stil litt utenfor Drammen. De har alt!

Så en tåkete lørdagsmorgen setter familien Søm seg i bilen i en time. Bror kjøper inn til sin omfattende vestproduksjon, jeg til en drømmemaikjole. Drømmen består av tyll og fløyel og perler og silke. Og en liten perlemorssko jeg mister i trappen.  

En annen liten hemmelighet? I dag når jeg kom hjem fra byen med løsvipper og stayups så jeg dette etterlengtede, vakre synet under bøkebusken i hagen, og kjente meg så lykkelig som aldri før: