Jeg, meg og ikke meg

Dette er ingen dagbok. Det er ikke her du bør lete for å finne svaret på hvem jeg er (ikke at det er noe klart svar på det, heller). Jeg finner det i det hele tatt problematisk å formidle dype følelser. Om jeg er deprimert eller forelska eller redd, ville jeg aldri sagt det til noen. Først fordi jeg aldri klarer å velge de riktige ordene, nest fordi jeg mener det er destruktivt å gå med alt utenfor. Jeg har altså levd langt mer de siste dagene "annet enn å shoppe, i følge bloggen din". 

Derfor vandrer jeg rundt med det noen vil kalle et skall. Og det er et ganske selvsikkert, bedrevitende, engasjert, temperamentsfult skall. Ikke et skall jeg alltid føler meg hjemme i. Og kanskje er det først og fremst derfor jeg vil reise fra alle menneskene jeg kjenner. Jeg vil tro at alle har det slik, man må jo nesten ha det slik. Når jeg slo opp med kjæresten min og var knust på hans vegne, sa faren min til meg: "Det var bare godt du gjorde det, Ida, så han slapp å vente til verden gjorde det". Og er det ikke et poeng at man til en viss grad må være en annen, sterkere, for å samvirke med verden rundt. 

Det beste hadde vært om folk hadde vært litt mer fintfølende. Og om jeg hadde funnet en måte å leve med meg selv som ikke innebar ukentlig identitetskrise. 

Og selv nå, merker jeg at jeg ikke makter å være like personlig som jeg vil.