På godt og vondt

Jeg har vært på Rosklide. Når folk spør meg, sier jeg at det var gøy, men det er en liten løgn. Det var over tredve grader hver dag. Det var klamme telt, svette rygger, solbrente skuldre og ingen skygge. Det var meningsløst å dusje, ettersom man var svett igjen minuttet etterpå. Det var så varmt at selv Håkan Hellström ble lite attraktiv. 

Likevel. Varme kan jeg leve med. Faktum er at eneste gangen jeg seriøst har vurdert  å bli avholdmenneske, var etter en uke på Roskilde. Det var øl fra tolv, og sprit etter seks. Og når man ikke er fyll, snakker man bare om gårsdagens fyll, og all humor reduseres til anekdoter om alkohol. Vi var femti stykker i en liten teltleir, ingen kjente alle, noen kjente ingen. Og det var ganske varierende typer. Resultatet ble en litt satt, klein stemning. Som teltnaboen min sa: "Et sted man må leke drikkeleker, er stemningen faen meg ikke så altfor god i utgangspunktet". Det var som om folk drakk seg til bedre stemning, drakk fordi man ikke hadde noe bedre å fylle samtaler og tid med. Det er så trist, det er nærmest er uttrykk for at man er sosialt ukapabel. Jeg drikker gjerne når det er sosialt, men jeg nekter å drikke fordi jeg skal bli det. 

Det var forresten fine ting på Roskilde:

1. Å dra inn til Roskilde by og sove i parken og leke i fotoautomaten
2. Å bytte klærne sine i en liten kontainer med andres frabyttede klær
3. Å lese ut "Garps bok" av John Irving
4. Hver eneste konsert (hør her, da)
5. De mange fine menneskene jeg fikk snakket ennå finere med
6. At jeg gråt på konserten til Fleet Foxes og etterpå snakket jeg med vokalisten

Konvolutten

Jeg hadde et par gamle filmer liggende å slenge. Og når jeg nå endelig fikk dem fremkalt, var det som å åpne en konvolutt med barndom og dårlig eksponerte bilder. Jeg var tolv år og det var sommer. 

Jeg sitter på bussen på vei til Hudøy. Mamma, pappa og faren til Eline sier hade. 

Eline, Margrete, Silje B, Røskva og Mona. Jeg har akkurat lært å svømme, men stuper ikke fra brettet. 

Min første kjæreste, som hadde fregner og smilte så underbart og sjenert. Han ville bli jagerflypilot. Vi var sammen i et år, men hadde aldri en eneste samtale. Vi holdt bare hender og tungekysset. På dette bildet var vi ikke sammen lengre. Han har fisket epler i et kar med grønn konditorfarget på naturstien. Laget vårt het "Måkene". 

Silje, Røskva, meg og Mona, som skal synge på Hudøy Grand Prix. Vi sang "V.I.K.A" til melodien av "Y.M.C.A" (dengang så jeg ingenting suspekt i det). Dette var også en av de beste dagene i mitt tolvårige liv fordi Silje og Røskva grisebanka Linn og Tina i klassen. Perspektivet er litt større nå, kan en si. 

Meg på det gamle kjøkkenet. Jeg har på meg favorittantrekket; Killah-skjørt og den mønstrete toppen. Også beviset på at jeg aldri har hatt langt hår. 

Første og siste

Jeg har vært forelsket to ganger. Forelsket slik at jeg ikke vil stå opp morgenene, forelsket slik at jeg ikke leser avisen eller panter flasker eller rydder rommet, forelsket slik at jeg aldri ler. Og i blant slår det meg, denne fryktelige, første forelskelsen som gjorde ungdomsskolen til et helvete. Jeg kan ennå huske hvordan lyset falt på ansiktet hans og at pappa kjeftet meg huden full, mens jeg fniste beruset. Og at etter den dagen, ble ting aldri det samme. Ting ble sengetøy og film på en onsdag. 


Hver kveld snakket vi førtti minutter i telefonen.
Hver søndag delte vi en rull center. 
Den eneste jeg har vært sjalu på er eksen hans.
Han hadde dun på leppene.
Første gang jeg spiste sushi var det med ham. 
Han lagde te med hvitløk.
Jeg tenker på ham hver gang jeg hører Lou Reed eller the Clash eller old school.
Han hatet at jeg navnga kvisene mine. 
Han gråt for meg en gang. Jeg gråt aldri for ham.


Og jeg trodde aldri jeg ville bli forelska igjen.

I natta

Jeg har aldri likt å synge høyt. Eller spille for den saks skyld. Jeg liker å høre på musikken, som er så perfekt i sin form, at enhver etterapning blir middelmådig. Og denne middelmådigheten vil jeg heldt slippe å dele med andre. Men selv liker jeg litt nølingen og det falske draget når jeg synger, fordi det er mitt eget. Og klokka er ett på natta, og jeg er hes og trøtt, men denne sangen må bare ut av hodet mitt. Du kan få høre viss du lover å ikke le. 

Kodet

I dag regnet det inn på rommet mitt. Og faren min skrek at vinduskarmene kunne bli ødelagt av fukt. Jeg visste det allerede, men jeg lot som om jeg ble overrasket. Og han lo og sa hånlig at jeg var naiv som trodde livet mitt ville endres den dagen jeg satt på et fly. For folk vil alltid bli irriterte på tekopper på badet, vann i vinduskarmen og ti par sko i gangen.

Jeg tror livet mitt er slutt. Jeg tror virkelig det. Jeg tror ikke ting er det samme lengre. Jeg tror ikke folk flest skriker til noen som liker å drikke te på badet. Livet er en evig maktkamp, og hjemme vil det alltid være foreldre som har mest makt. Det er tross alt foreldrene mine sitt hus. Og jeg må leve på deres premisser eller rydde godt opp så de ikke ser min tilbøylighet til frihet. Men nå har jeg tross alt valget. Jeg kan velge å leve helt på egne premisser. Og jeg skal aldri bli sint på noen som vanner kaktusene med regn. 

Uhk ct kdjd ldc h lsqfdm, adrsdudmm? QHMF!

Siste åndedrag

I dag var den siste skoledagen. Dagen jeg har pustet for i ett år. Og det er helt absurd at denne dagen, som bare inneholdt boklevering og rydding markerte tre år på videregående. Jeg hadde på meg koseskjorta fordi jeg skulle rydde, og ville føle meg litt handy. Og gammelt undertøy.

Jeg føler det som om jeg forlater livet mitt, men jeg gråter ikke, jeg sa ikke hade til klassekameratene mine. Jeg smilte bare over 57 studiepoeng, hengekøyer, norske jordbær og et liv som varer evig. Men først er det sommerferie. 

Samfunnskritikk

Jeg er offisielt blitt nerd. Jeg klarte bare ikke se på den gamle Wikipedia-artikkelen om realismen. Det var voldtekt av alt som heter historieforståelse og språksans. Hentet fra artikkelen: "Folk skulle bli nysgjerrige og ikke finne seg i å bli dårlig behandlet".  Hvordan kan noensomhelst forklare realismens samfunnskritikk på den måten?

Jeg ble ganske enkelt nødt til å lage en ny. 

Ja, jeg er på jobb. Nei, jeg har ingenting bedre å foreta meg. 

En rar dag

Det var en spennende ting som skjedde meg for lenge siden, men som jeg har funnet noen bilder av. Det var før jul. Vi hadde skulka og handlet en oransje heldrakt i ull, som jeg hadde tatt på meg fordi det så komisk ut. Vi skulle bare ta trikken ett stopp tilbake til skolen, så vi stod i midtgangen. Og det er kanskje en av de gangene jeg har blitt mest skremt og forvirra på samme tid, for i et øyeblikk snus hele trikken på hode og det kjennes ut som vi suser i vakum og alle bevegelser er sakte. Og det tar meg flere sekunder å se den knuste frontruta, den skrikende trikkesjåfføren og den halve fiskebilen. Jeg løp ut på gata for å se, slik jeg alltid gjør. Først trodde jeg hun hadde fått kraniebrudd, for hun skrek lavt på asfalten mens hun vred seg som. Noen hadde lagt en jakke under hodet hennes og en annen skrek at hun var sykepleier. Hun må ha fått sjokk, av at halve bilen hennes ble knust av en trikk i vakum. Vi tok bilder, og så gikk vi.

Vi kom for sent til den neste timen også, men de lo masse av drakta mi og siden spør de ofte: "Hvor er den oransje drakta di i dag da, Ida?"

Det som er igjen

Den første meldingen jeg sendte til

Aksel: Bedre å stikke nesa si i andres saker enn å stikke andres saker i nesa.

Jomikkel: Jeg kommer 30 min for seint. Nå var jeg også litt flink. Jeg skal kjøpe nye svømmebriller, da gamle lekker. 

Mamma: Du er min helt! Takk for sykkel og nybakt brød. 

Ingeborg: Ingeborg! Det er jo oss to! Oss to med samme neglelakk! Ikke la en sånn bagatell og et bananskall komme mellom oss...

Vegar: Det er null nett, Ekorn-vegar. 

La vie en rose

I dag oppdaget jeg plutselig at klesskapet mitt har blitt rosa. Det var noe jeg aldri trodde skulle skje. 

Skrivebordet

Jeg har vært litt dårlig med å oppdatere bloggen min i det siste, fordi jeg av en eller annen grunn har fått mer å gjøre nå som skoleåret er over. Rart med det. Ikke at jeg har så dårlig samvittighet for det heller, ettersom det eneste jeg har sett den siste måneden er utsikten fra skrivebordet mitt: 

Og ikke for å klage, men jeg synes dere burde bli flinkere til å legge igjen kommentarer. Jeg begynner virkelig å lure på hvem dere omtrentlig hundre leserene er. 

Kaja Hjukse går sjelden i bukse

I går hadde vi klasseavslutning i hagen til norsklæreren vår. Jeg hadde med pai og en Aksel med vin og brownie på bagasjebrettet. Det var rar mat, allsang og smil hele kvelden. Og jeg kjenner at jeg savner  klassen min allerede. Ikke at vi har vært så krampeaktig sosiale, men de har liksom alltid vært der. Alltid vært noen jeg kan snakke med eller være med i friminuttene. Det blir rart å leve resten av livet uten dem. 

Jeg hadde på meg den utrolig oransje kjolen med ruter og knapper. Den er allerede blitt et fast festfølge. Jeg ble så glad når Kaja ga den til meg herom dagen. Ja, hun ga den til meg! Og den er så varm og fin. Dette er kleine, rare og altfor snille Kaja, mitt evige kaffefølge og fnisepartner, i går:

Dette er meg i går: 

Hvordan vet man at det er sommer?

Innholdet i veska mi på en hvilkensomhelst dag.

Innholdet i veska mi i dag. 

Hvor rart er det ikke at det er sommer. Og at jeg har holdt avslutningstale og danset min siste tarantella (hvor vi kom på andreplass, men fortjente bedre, for det var bare strake armer og rette linjer så langt øyet kunne se). Og nå er det bare litt over en uke til jeg ikke har noen klasse mer, ikke noen skole mer, ikke noe Foss mer. 

Bare meg

Det jeg gleder meg mest til når jeg drar et helt år alene ut i verden, er å være alene. At jeg prioriterer selv, at jeg er dronning av tiden. Jeg kan bruke en dag til å sove uten at verden utenfor skriker på meg. Jeg kan få tid til å kjenne at jeg puster.

I dag satt jeg på kafé alene i tre timer og leste. Og jeg kjente roen i fingertuppene. Ingenting som ventet, ingen jeg måtte ringe og snakke med, ikke den vanlige skjelvingen i hendene. Og jeg tenkte, hvor herlig må det ikke være å bruke hver eneste dag på å bare være til. Og nå er det bare to måneder til livet mitt ikke består av annet.

Jeg leser forresten Norwegian Wood av Haruki Murakami for tiden. Den fengsler meg helt. Den er så trist og fin på samme tid, og er spunnet i en egen liten drømmeverden av mennesker med helt ulike oppfatninger av verden rundt seg. Litt som jeg vil oppleve. 

In a richman's world

Jeg fant denne lommeboka i en skuff. Fin er den. Men så altfor tom akkurat nå. 

Kjolen for ett år

Et overordnet mål for meg de siste månedene har vært å finne klær jeg kan reise i. En kjole, to bukser, et skjørt og et par t-skjorer. Og det høres mye vanskligere enn det høres ut.

En reisekjole må:

1. Dekke skuldrene
2. Dekke knærne
3. Ikke være for varm
4. Ha mulighet til å bæres uten undertøy
5. Ha en farge som minimerer antall vask
6. Passe både til bussturer og fest
7. Minne meg litt om Norge

Og jeg tror muligens at vi har en vinner i denne altfor store kjolen fra gårsdagens loppemarked. 

Merry Happy!

Føkføkkføkkføkk. Jeg er ferdig med eksamen. Og ja det gikk til helvete, men føkkføkkføkk, jeg er ferdig. Jeg kommer aldri til å gjøre en fysikkoppgave mer i hele mitt liv! Og jeg vil bare synge og danse på kjøkkenbenken. Og i når skal jeg ut og drikke meg full. Om jeg får si det så direkte. 

Og du kan få se en tåplig og flau gladvideo av meg! Jeg er så dumdumdum, men altfor gladgladglad til å bry meg. 

Jeg, meg og ikke meg

Dette er ingen dagbok. Det er ikke her du bør lete for å finne svaret på hvem jeg er (ikke at det er noe klart svar på det, heller). Jeg finner det i det hele tatt problematisk å formidle dype følelser. Om jeg er deprimert eller forelska eller redd, ville jeg aldri sagt det til noen. Først fordi jeg aldri klarer å velge de riktige ordene, nest fordi jeg mener det er destruktivt å gå med alt utenfor. Jeg har altså levd langt mer de siste dagene "annet enn å shoppe, i følge bloggen din". 

Derfor vandrer jeg rundt med det noen vil kalle et skall. Og det er et ganske selvsikkert, bedrevitende, engasjert, temperamentsfult skall. Ikke et skall jeg alltid føler meg hjemme i. Og kanskje er det først og fremst derfor jeg vil reise fra alle menneskene jeg kjenner. Jeg vil tro at alle har det slik, man må jo nesten ha det slik. Når jeg slo opp med kjæresten min og var knust på hans vegne, sa faren min til meg: "Det var bare godt du gjorde det, Ida, så han slapp å vente til verden gjorde det". Og er det ikke et poeng at man til en viss grad må være en annen, sterkere, for å samvirke med verden rundt. 

Det beste hadde vært om folk hadde vært litt mer fintfølende. Og om jeg hadde funnet en måte å leve med meg selv som ikke innebar ukentlig identitetskrise. 

Og selv nå, merker jeg at jeg ikke makter å være like personlig som jeg vil.  

Rablabla

Smaken av barndommen er smaken av rabarbrasuppe. Det tar ingen tid å lage, men du er avhengig av noen rabarbrakvaster. Og hva er mer praktisk når jeg leser til eksamen?

Hva er egentlig rabarbra forresten? En frukt?

Rabarbrasuppe

To stilker rabarbra

Vann

Sukker

Potetmel

Kanel om du vil

Dette er så altfor lett: Hakk stilkene i små skiver (ca 1 cm). Hell rabarbra og vann over i en kjele. Vannet skal akkurat dekke rabarbraen. Kok til rabarbraskivene begynner å "falle fra hverandre". Ta 2-3 ts potetmel i et halvt glass kaldt vann. Rør fritt for klumper. Deretter sper du rabarbaen med potetmelet, forsiktig mens du rører masse, sånn at det ikke klumper seg. Tilsett sukker etter smak. La suppa stå å hvile seg litt. Kanel er bestevennen til rabarbrasuppa. 

Jente med propp

Soveromshemmelighet: Jeg setter noen ganger på fine, finurlige, franske, klissete filmer før jeg legger meg, fordi jeg aldri gråter av virklige ting. To søte filmer som tar proppen ut av meg: